Angsten for det inderlige

til alle som skriver dramatikk for ungdom eller produserer ungdomsteater: IKKE PRØV Å GJØRE TING SÅ KULT BESTANDIG! DET poetiske, UMASKERTE OG INDERLIGE kan være LIKE SPENNENDE. TAKK TIL TORUN LIAN FOR ET NYDELIG, SÅRT OG DØDSENS ALVORLIG STYKKE forfattet TIL DUS 2015.

logo_dusDUS, Den unge scenen, er en nasjonal mønstring som ble opprettet i 2004 for å heve nivået på ungdomsteater i Norge. I år er sjette året festivalen finner sted, og fem profesjonelle dramatikere har skrevet nye tekster, i tillegg til to stykker skrevet av ungdommer.

2. klasse drama fra Gol VGS skulle delta dette året, men jeg ante ikke hvilket manus jeg skulle velge. Vi var nettopp ferdig med produksjon nummer to, og verken klassen eller læreren hadde egentlig rukket å trekke pusten.

Etter Charles Dickens «Scrooge» og Roald Dahls «Heksene» var vi klare for å ta skrittet ut av feelgood-eventyrfortellinger og begi oss inn i mørkere materie.

Det eneste stykket som virkelig appellerte til meg, og som kjentes som den rette utfordringen for klassen, var «Bønn for Anna» av Torun Lian. Det handler om å hanskes med et tap på størrelse med en total solformørkelse. Om å akseptere at et liv kan ta slutt, selv om det er et ungt menneskes liv.

10801721_10205607380085032_7796065276642270317_nDet handler om Anna, som kommer tilbake en kort stund, for å forvandle sorgen og savnet til de som elsket henne, til noe som det går an å leve med.

Det er et manus som insisterer på inderlighet. Det krever å bli tolket ordentlig, knadd, kjevlet og knadd på nytt.

Det er bare én mulighet, og det er å hoppe i det med begge beina. Gjøre forestillingen til et spørsmål om liv og død. Være to hundre prosent tilstede i fiksjonsverdenen. Tilnærme seg rollene på en usminket og naken måte. Stå på scenen i all sin sårbarhet, uten en millimeter distanse mellom seg selv og handlingen som skal spilles ut. Så langt det går an å komme fra det eplekjekke og selvtilfreds ironiske.

Sakte falt bitene på plass i Annas fragmenterte drømmeunivers. Sakte forstod elevene litt og litt av hva handlingen egentlig dreier seg om. Sakte ble de kjent med karakterene.

Det er kanskje ikke så rart. Er det noen som kan kjenne seg igjen i store følelser, så er det vel ungdom. Det er blant annet derfor jeg elsker å jobbe med unge: Livsintensiteten. Inderligheten.

Og den er ikke noe å være redd for. Alt må ikke alltid være så kult. For det er jo dét alt teater egentlig handler om: Livet, døden og kjærligheten.

Monika Engeseth og Yuri Thrulsen Vedå

2 kommentarer til «Angsten for det inderlige»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *