Phefumla!

Tomorrow is the day! It’s been over a year since I first approached South African director Thando Doni with the idea to create a NO/SA production together, and finally, it is ready to meet the world at the amazing Cradle of Creativity festival in Cape Town, the largest African theatre festival for Children & Young People!

Phefumla (To Breathe) is developed through a devised process with four young men from the township areas surrounding Cape Town. All four have been involved or affected by the gang culture that rules the streets.

Through glimpses of their childhood, fragments of good and bad memories, we slowly puzzle the pieces of their young lives together. The performance reveals both fatal choices as well as well-hidden dreams and hopes for the future.

The play is built on the individual stories of the young performers. Their personal experiences is transformed into dramatic text, visual and physical imagery and choreographies, built from their own cultural language.

Director Thando describes the performance in these words:

In xhosa, the words for breath (phefumla ) and soul (umphefumlo) are connected.

My culture says that what creates a person, what makes a person alive, is the breath. As long as the breath is in the body, the soul is present. The moment the breath stops, the soul disappears. What makes a person for us, is the soul within the breath. Us, as we are, we are breath. And breathing is supposed to be easy, even unconscious. But growing up in the townships of South Africa, with the inheritage of Apartheid and racism, it rarely feels like that. In our lives, breathing are made difficult. The space and the environment we are in, suffocates us.

We often feel like we don’t really have the space for our souls to breathe, to live, to be free.

The world of Phefumla is reality as we know it, portraying the dust that we come from. The cast are telling their stories of everyday struggle. As director of Phefumla , I have tried to find stories of how the stains of history and poverty remains with us. The suffocation lies within the fear that no matter how hard we try to move away from our labels and history, parts of it always follows us.
The marks remain. And how do we then live? When do we get to move on?
Do we ever?

So incredibly proud and excited about this collaboration, and thankful for all the wonderful people that have taken part in the process. And above all; proud of performers Ntzikayomsi Tyalavane, Eric Menyo, Vuyani Matiwanae and Bongani Dyalivana, for their incredible commitment.

Et annet liv

Township

Det er per i dag 7,4 milliarder mennesker i verden. Og for de fleste er livet på mange måter ikke annet enn en overlevelseskamp.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvor lite jeg faktisk vet om menneskers virkelige utfordringer rundt om i verden. Og da mener jeg ikke tall og fakta. Jeg er godt orientert fra nyhetsbildet. Men jeg aner ikke hva det vil si at livet er en kamp, eller hvordan det er å leve under helt andre forutsetninger. Jeg vet ikke hva det gjør med et menneske utover det jeg har sett på tv. Men det er ikke en erfaring. Jeg vet ingenting, ingenting om verden.

Mange steder er tilværelsen på helt andre premisser. Noen har ikke så mye valg mellom ondt og godt. De prøver bare å overleve. De risikerer livet i flyktningebåter over middelhavet, eller tvinges ut i livsfarlig kriminalitet som konsekvens av mangel på sosiale velferdsordninger.

Jeg vet egentlig ikke om jeg hadde stjålet, ranet eller til og med drept, om jeg stod på randen av egen eksistens.

Jeg vet ingenting. Jeg kan pynte meg med vakre ord, men jeg har ikke peiling på hva livet er for en som ikke er født midt i jordas smørklatt. Jeg har ikke snøring. Jeg har vokst opp i en gigantisk kremkake, vært polstret mot all fare og smerte. Jeg vet ingenting om hvordan livet er for gjennomsnittsmennesket på jorda. For jeg har aldri virkelig kjent det, jeg har aldri møtt det.

Men nå skal kanskje få lov til å lære litt mer.

Cape Town Overview

Den 13. februar flytter jeg til Cape Town, Sør-Afrika. Byen med de store motsetningene. Den er kjent for å være en av verdens vakreste, men 2750 årlige drap gjør den også til en av verdens farligste byer. Lovløse kriminelle gjenger dominerer de store townshipene som omkranser byens sentrum. Apartheidregimets historie hviler fortsatt som en mørk skygge over den segregerte byen. På øya Robben Island, like utenfor Cape, satt Nelson Mandela fanget, og Cape Town er fortsatt en svært raseinndelt by. Narkotikakriminaliteten er høy.

Men alt det største i livet kommer med en risiko. Enten det er å inngå et kjæresteforhold, ekteskap, få barn, eller flytte til et annet kontinent. Man må alltid ta sats, velge å hoppe i det, eller la være. Jeg er ikke i tvil om at jeg ønsker å ta risikoen. Jeg gleder meg mer enn jeg kan huske å ha gledet meg til noe på flere år. Nå håper jeg bare at det blir meningsfullt, og at jeg får bidra i arbeidet på en god måte. Jeg gleder meg til å jobbe på et prosjekt som garantert vil løfte meg ut av min norske, behagelige boble. Og kanskje vil den bobla sprekke for godt. Jeg håper det.

—–

Stillhet, kjedsomhet og det kreative rommet.

Hva er det som gjør at noen mennesker har et tilsynelatende ubegrenset kreativt driv, mens andre ikke har verken behov for eller er i nærheten av samme evne til å tenke og handle kreativt? 

Print

Kreativitet og årsakene til den har alltid fascinert meg. Først og fremst er det nok også naturlig at ikke alle har det samme behovet for å uttrykke seg kunstnerisk eller være kreative. Men etter å ha diskutert temaet med mange kolleger og kunstnere, er det tydelig for meg at noen ting går igjen for de fleste som klarer å arbeide kreativt: De skaper aktivt et rom for kreativ og kunstnerisk utfoldelse i livene sine. På den måten legger de til rette for at de stadig utvikler og ivaretar egen kreativitet. Det er kanskje ikke så enkelt som at noen bare er kreative, og andre ikke? Kanskje noen derimot er flinkere til, og mer avhengig av, å holde seg kreative? Så hvordan skaper man dette kreative rommet? Mange av de mest kreative menneskene i historien, store vitenskapsmenn og kunstnere som Einstein, Picasso og Mozart, har skrevet om viktigheten av å være alene for å kunne finne ro til å skape. Under følger fem punkter som oppsummerer det mange kunstnere svarer om hva kreativiteten trenger for å spire. 

  • Tid for seg selv

    Det mest korrekte ordet i denne forbindelse, er det engelske ordet solitude. Å tilbringe tid med seg selv, uten distraksjoner, skaper et refleksjonsrom som gjør at man konfronteres med sitt indre liv på en annen måte enn når man er sammen med andre.

  • Stillhet

    I dagens samfunn er stillhet i større grad noe man må oppsøke enn tidligere. Fravær av støy, i form av fravær av visuelle og auditive distraksjoner, er noe mange opplever som en luksus som ikke hører hverdagen til. Det har oppstått en ny-romantisering omkring det å søke indre ro, gjennom for eksempel gjennom å tilbringe tid i naturen, gjøre yoga eller drive med mindfullness. Samtidig blir mange urolige uten den vante støyen rundt seg. Men på mange måter henger alene-het og stillhet sammen; hvis man distraherer seg ut av alene-heten med diverse stimuli, vil man likevel ikke bli konfrontert med sitt indre jeg. Stillhet, altså fravær av ytre distraksjoner, er derfor essensielt, og det bringer oss videre til..

  • Kjedsomhet

    Er man alene, og uten ytre påvirkning, vil man ganske sikkert begynne å kjede seg. Og kjedsomhet er en følelse de fleste ønsker å unngå. Men vent nå litt! Før man får en idé eller kommer på noe, eksisterer som oftest et bevisst eller ubevisst ønske om å skape. Og når oppstår dette behovet? Jo, ofte når øyeblikket i seg selv ikke er tilfredsstillende, altså, når man kjeder seg. Man kan sammenlikne det med barn som ofte må kjede seg litt, før de kommer på noe å leke. Er det ikke ofte i etterkant av kjedsomhet, at man finner på noe virkelig spennende, noe som er så oppslukende at man glemmer tid og sted? Kjedsomhet føder ofte kreativitet.

  • Kreative impulser

    All kreativitet og kunst er et møte mellom et selv og verden, en refleksjon og bearbeiding av ytre inntrykk. Det er selvsagt viktig å oppsøke steder hvor man får inspirasjon, kan hente nye impulser og oppleve faglig utveksling. Dette kan være enten gjennom samarbeid med andre eller ved å oppsøke den kunsten man interesserer seg for, eller kanskje noe man ikke vet om man vil like eller mislike. Det er som en pendel som hele tiden langsomt beveger seg mellom stillhet og kjedsomhet på den ene siden, og ytre impulser og inspirasjon på den andre. Denne vekselvirkningen er for mange helt essensiell.

  • Disiplin og rutine

    Kreativitet henger sammen med disiplin og struktur; evnen til å strukturere seg selv og sitt eget arbeid, og evnen til å fullføre idéer man har begynt på. En kreativ arbeidsprosess er ofte ikke lystbetont hele tiden, slik at disiplin er nødvendig for å klare å fullføre, og for å tøye en idé, en visjon eller et prosjekt så langt man klarer for å oppnå resultatet man ønsker og ser for seg. For mange hjelper det å ha forpliktelser til andre underveis, i form av deadlines og leveringsfrister, men de fleste kunstnere har internalisert denne disiplinen og setter sine egne frister.

At alle mennesker har iboende kreative ressurser, blir veldig tydelig når man arbeider med barn og unge. Kan det være slik at kreativitet og fantasi er som en muskel, som kan utvikles og vokse, eller undertrykkes og svinne hen? Og burde ikke skolesystemet i så fall hjelpe barn og unge til å styrke denne muskelen?

logic-a-to-b