Phefumla!

Tomorrow is the day! It’s been over a year since I first approached South African director Thando Doni with the idea to create a NO/SA production together, and finally, it is ready to meet the world at the amazing Cradle of Creativity festival in Cape Town, the largest African theatre festival for Children & Young People!

Phefumla (To Breathe) is developed through a devised process with four young men from the township areas surrounding Cape Town. All four have been involved or affected by the gang culture that rules the streets.

Through glimpses of their childhood, fragments of good and bad memories, we slowly puzzle the pieces of their young lives together. The performance reveals both fatal choices as well as well-hidden dreams and hopes for the future.

The play is built on the individual stories of the young performers. Their personal experiences is transformed into dramatic text, visual and physical imagery and choreographies, built from their own cultural language.

Director Thando describes the performance in these words:

In xhosa, the words for breath (phefumla ) and soul (umphefumlo) are connected.

My culture says that what creates a person, what makes a person alive, is the breath. As long as the breath is in the body, the soul is present. The moment the breath stops, the soul disappears. What makes a person for us, is the soul within the breath. Us, as we are, we are breath. And breathing is supposed to be easy, even unconscious. But growing up in the townships of South Africa, with the inheritage of Apartheid and racism, it rarely feels like that. In our lives, breathing are made difficult. The space and the environment we are in, suffocates us.

We often feel like we don’t really have the space for our souls to breathe, to live, to be free.

The world of Phefumla is reality as we know it, portraying the dust that we come from. The cast are telling their stories of everyday struggle. As director of Phefumla , I have tried to find stories of how the stains of history and poverty remains with us. The suffocation lies within the fear that no matter how hard we try to move away from our labels and history, parts of it always follows us.
The marks remain. And how do we then live? When do we get to move on?
Do we ever?

So incredibly proud and excited about this collaboration, and thankful for all the wonderful people that have taken part in the process. And above all; proud of performers Ntzikayomsi Tyalavane, Eric Menyo, Vuyani Matiwanae and Bongani Dyalivana, for their incredible commitment.

The making of the impossible

The PR design, by Robert Marufu, is inspired by the gang signs and cultural language and tattoos of the different gangs.
The PR design, by Robert Marufu, is inspired by the gang signs and cultural language and tattoos of the different gangs.

 

As the most violent city in Africa, Cape Town struggles with entrenched gang culture within the large townships surrounding the centre of the city. For kids and young people growing up in these townships (originally restricted «non-white» areas established during apartheid), it means to grow up in underprivileged surroundings, where crime and fear has become part of everyday life. Young men are recruited into criminal gangs that rule the streets. 70% of South-African convicts are in and out of prison. For some of them, prison are safer than the streets.

From Act 2, "Son of a Gun". Director: Yasin Gyltepe
From Act 2, «Son of a Gun». Director: Yasin Gyltepe

My friends in Norway have asked me many times: «Aren’t you afraid of the inmates you work with». And yes, I were in the beginning. Before I got to know them as individuals, I must admit I was. But quite quick, that went over, and now it seems completely absurd. Yes, there is occasionly aggression, attempted manipulation and non-constructive ways of dealing with emotions. These people has learned to speak the language of the streets. But I am never afraid.

The Making of a Criminal Act 1, directed by Mariken Lauvstad
The Making of a Criminal Act 1, directed by Mariken Lauvstad

The inmates are people. Resourceful people from underprivileged backgrounds, with beautiful lives going to waste behind bars. Growing up in a neo-liberalistic society still thraumatized from apartheid, a society that distributes it’s resources in a way that doesn’t provide any social safety-net for ex-convicts. These people are husbands and wifes, mothers and fathers, daughters and sons that want’s to provide for their families. Many of them come from utter poverty. What would you do, if society had turned it’s back on you, and you had such limited chances in life? Do you have any idea how desperate you would become, after day in and day out with struggle for pure survival?

14481967_1418971894798873_1243938624652265283_o
ACT 2, Director Yasin Gyltepe

Do not think that I for one single moment am defending the gang crime or the horrible offenses that some of our inmates has committed. But I do see devastating destinies, and I do see deep despair and desperation.

So what’s the point? What’s the point of coming as a privileged white person and think you can solve any of this? Believe me, I have asked myself that question over and over again. I has not been easy to gain trust, my appearance is in itself a provocation. But little by little, we succeded.

Act 1, Pollsmoor Prison. Director: Mariken Lauvstad
Act 1, Pollsmoor Prison. Director: Mariken Lauvstad

How did we succeed? I think it has something to do with awareness of the space in which we have the honour to be invited in. The decition to have the inmates’s own lifestories, dreams, hopes and fears as our main focus. Letting them write the texts and perform them onstage.

End of ACT 1
End of ACT 1

In order to be able to work with rehabilitation through deviced theatre, and create any kind of authentic work, you have to be humble. The inmates were the important ones. We have merely, hopefully, after this process opened some closed hearts in both inmates and spectators of the performance. After the Q&A’s following the performances I dear to believe that theatre and art can be part of tearing down walls and build bridges, create new meetingpoints and new political conversation. But crime is a societal responsibility just as much as an individual. And we all wonder: What now, after?

 

 

Et annet liv

Township

Det er per i dag 7,4 milliarder mennesker i verden. Og for de fleste er livet på mange måter ikke annet enn en overlevelseskamp.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvor lite jeg faktisk vet om menneskers virkelige utfordringer rundt om i verden. Og da mener jeg ikke tall og fakta. Jeg er godt orientert fra nyhetsbildet. Men jeg aner ikke hva det vil si at livet er en kamp, eller hvordan det er å leve under helt andre forutsetninger. Jeg vet ikke hva det gjør med et menneske utover det jeg har sett på tv. Men det er ikke en erfaring. Jeg vet ingenting, ingenting om verden.

Mange steder er tilværelsen på helt andre premisser. Noen har ikke så mye valg mellom ondt og godt. De prøver bare å overleve. De risikerer livet i flyktningebåter over middelhavet, eller tvinges ut i livsfarlig kriminalitet som konsekvens av mangel på sosiale velferdsordninger.

Jeg vet egentlig ikke om jeg hadde stjålet, ranet eller til og med drept, om jeg stod på randen av egen eksistens.

Jeg vet ingenting. Jeg kan pynte meg med vakre ord, men jeg har ikke peiling på hva livet er for en som ikke er født midt i jordas smørklatt. Jeg har ikke snøring. Jeg har vokst opp i en gigantisk kremkake, vært polstret mot all fare og smerte. Jeg vet ingenting om hvordan livet er for gjennomsnittsmennesket på jorda. For jeg har aldri virkelig kjent det, jeg har aldri møtt det.

Men nå skal kanskje få lov til å lære litt mer.

Cape Town Overview

Den 13. februar flytter jeg til Cape Town, Sør-Afrika. Byen med de store motsetningene. Den er kjent for å være en av verdens vakreste, men 2750 årlige drap gjør den også til en av verdens farligste byer. Lovløse kriminelle gjenger dominerer de store townshipene som omkranser byens sentrum. Apartheidregimets historie hviler fortsatt som en mørk skygge over den segregerte byen. På øya Robben Island, like utenfor Cape, satt Nelson Mandela fanget, og Cape Town er fortsatt en svært raseinndelt by. Narkotikakriminaliteten er høy.

Men alt det største i livet kommer med en risiko. Enten det er å inngå et kjæresteforhold, ekteskap, få barn, eller flytte til et annet kontinent. Man må alltid ta sats, velge å hoppe i det, eller la være. Jeg er ikke i tvil om at jeg ønsker å ta risikoen. Jeg gleder meg mer enn jeg kan huske å ha gledet meg til noe på flere år. Nå håper jeg bare at det blir meningsfullt, og at jeg får bidra i arbeidet på en god måte. Jeg gleder meg til å jobbe på et prosjekt som garantert vil løfte meg ut av min norske, behagelige boble. Og kanskje vil den bobla sprekke for godt. Jeg håper det.

—–

Kreativitet i skolen: Norge på jumboplass

– Hvorfor kunstfagenes instrumentelle effekt i skolen ikke lenger kan overses.education_01_temp-1339924105-4fdd9e89-620x348

Norge ligger på siste plass av 65 land i rangeringen over kreative aktiviteter på skolen. Jepp, sisteplass. Av 65 land! Dette har du sannsynligvis ikke fått med deg. For mens mediene og nasjonen forøvrig går av skaftet når norske elever gjør det for dårlig på pisaundersøkelser i matte, er det ikke så farlig med denne kreative utfoldelsen. Vi kan jo likevel ikke bygge en fremtidig teknologinasjon bestående av drømske kunstnere på NAV-stønad.

Men vent nå litt: Hvorfor gjør egentlig norske elever det for dårlig på pisaundersøkelser i matte og andre realfag? Hvorfor ser det ikke ut til å hjelpe med mer matte, mer realfag, mer lekser og mer kontroll, av både lærere og elever? Hvorfor er det eneste som går opp, antallet elever som ikke fullfører videregående? Hvorfor fungerer ikke politikernes tiltak?Dear-students Joda, det går jo greit. Det humper og går. Det er kanskje ingen grunn til å krisemaksimere.  Elevene kommer seg gjennom på tilnærmet normert tid. De jobber med skolen som aldri før. Men de er også mer utmattet, demotiverte og deprimerte enn noen gang tidligere. Folk vil ikke lenger jobbe i skolen. Og mange elever vil ikke gå på den.

Jeg skal ikke snakke i høytflyvende metaforer, jeg skal forsøke å forklare på vitenskapens premisser, jeg skal prøve å være konkret og holde meg til fakta, til det målbare: Kreativitet er ikke kun sentralt innenfor utøvelse av estetiske fag. Det er like viktig innenfor vitenskap, forskning og teknologi. Men gjennom de estetiske fagene kan elever øve opp evnen til å tenke kreativt.

For å skape noe, må man kunne noe. Og for å kunne noe, må man lære noe. For å lære noe, må man erfare noe. For å erfare noe, må man føle noe. Å føle, eller å sanse, er en vesentlig del av de kognitive prosesser som oppstår i et menneske som lærer.

Her summerer lektor i mediefag ved Laksevåg VGS, Grethe Melby, opp essensen av hvorfor kreativ undervisning og kunstfag er så viktig i skolen.

Å utvikle hele mennesket

changing-education-paradigms-boring-stufDet er fint å ha tydelige ambisjoner for norske elevers realfagskompetanse, ettersom den teknologiske utviklingen bare vil aksellerere. Men unge mennesker trenger også noe annet. Å bare pøse på med stadig mer av det samme, skaper ubalanse i vektskålen. Som kontinuerlige konsumenter av informasjon og underholdning både på skolen og fritiden, trenger unge mennesker et rom for å bearbeide tanker og inntrykk, sortere og reflektere. De estetiske fagene representerer et slikt refleksjonsrom. Unge mennesker er fra naturens side kreative og idérike. Dette kan stimuleres, eller undertrykkes. Ved å stimulere kreativiteten, oppnår eleven større kompetanse i å anvende kunnskapen de lærer på ulike måter, noe som har overføringsverdi til andre fag.

Bare fordi det er gøy?

Som teaterlærer blir jeg stadig konfrontert med skepsis til mitt fag. Teater, er det virkelig noe man skal drive med på videregående? Hva lærer egentlig elevene? Er det riktig å ha dramalinjer bare fordi elever synes teater er gøy? Ja, teater er morsomt og sosialt. Men det er også fryktelig mye mer enn det. La oss se på hva kvalitetsundervisning i teater gjør med elever:

Et omfattende internasjonalt forskningsprosjekt, den EU-støttede DICE-undersøkelsen, viser at drama og teater i skolen hever nivået på en rekke såkalte nøkkelkompetanser hos elever:

  1. Karakterene går opp i andre fag, også de ikke-estetiske
  2. Elevene får bedre selvtillit når det gjelder å lese og forstå oppgaver
  3. De får bedre selvtillit når det gjelder kommunikasjon
  4. De får tro på egen kreativitet
  5. Fraværet går ned og de trives bedre på skolen
  6. De blir bedre på problemløsning
  7. De blir bedre til å takle stress-situasjoner
  8. De blir markant mer tolerante overfor minoriteter og innvandrere
  9. De blir mer aktive, og deltar mer i kulturelle aktiviteter også utenom skoletiden
  10. De blir mer interessert i politikk og bruker stemmeretten i større grad
  11. De blir mer empatiske
  12. De blir i større grad i stand til å endre egne standpunkt
  13. De blir mer aktive på skolen, med lekser og hjemmearbeid, og bruker tilsvarende mindre tid foran tv- og videospill
  14. De utvikler sin sans for humor
  15. De opplever en større grad av tilhørighet

Viktig å understreke her er at det kun var drama- og teaterundervisning hvor både den kunstneriske og pedagogiske kvaliteten var på plass, som ga denne instrumentelle effekten. Å se på estetiske fag som «kosefag», og ikke stille høye nok krav til kvaliteten på undervisningen, gir altså ingen mening.

Det er kanskje ikke skolens oppgave å hjelpe elever til å få bedre humor, lære å takle stress eller får større toleranse for innvandrere. Men skolen skal også være et sted for dannelse.

Jeg har en elev som ikke bare har hatt det lett, og som bor på hybel og må klare seg selv. Hun fortalte meg at det å holde styr på regninger, er nytt for henne. «Det er derfor jeg mener at økonomi skulle vært et fag i skolen, alle unge trenger å lære om økonomi,” sa jeg da. Hun svarte: “Jeg skulle ønske det var et fag som het livsfaget, hvor vi hadde litt om økonomi, men også lærte om hva man skal gjøre når man har kjærlighetssorg og er så lei seg at man bare vil dø, eller når man føler seg helt alene, eller når man ikke vet hva man skal bli.”

support-art-in-schoolDet blir nok ikke noe «Livsfaget» i norsk skole. Men hvis ikke skolen hjelper  elever til å håndtere livet i det samfunnet vi har, har den feilet. Matte og naturfag hjelper et stykke på veien, men for å bli et kompetent menneske og en samfunnsressurs, trenger man også kreativitet, tro på egne evner, toleranse og empati. Og undervurdert for en god psykisk helse:  Opplevelser av samhold, fellesskap og tilhørighet. Det siste er ikke noen selvfølge i vårt individorienterte samfunn.

 

 

En drømmefabrikk

14430169236_c109d3cd26_bHva er det som har gått galt, når noe av det mest tilfredsstillende man kan tenke seg i livet er å tilbringe time etter time i en mørk blackbox? Når det er dér, i et rom uten lys, uten vinduer, i et firkantet hull, at man kjenner den største frihetsfølelsen?

Det starter alltid i en tom, sort boks. Man har kapitalen av sine egne idéer i kombinasjon med kreativiteten til menneskene man jobber med. Det kan bli alt eller ingenting. Alt står og faller med forståelse for og aksept av den felles kontrakten: fiksjonsverdenen. Teater er magi. Eller galskap. Eller idioti. Eller litt av alt. Teater er grenseløst og fullt av hindringer, det er samarbeid og konflikt, det er fellesskap og autonomi, det er musikalitet, lytting og psykologi. Teateret kan romme sterke møter eller dyp kjedsomhet og irritasjon. Det er øyeblikkets kunst, det er forgjengelig, som livet. Det setter våre liv i ramme, skaper perspektiv, utfordrer.

Det er alltid så mye mer å lære, så mange uutforskede aspekter, så mye å strekke seg mot. Jeg elsker teater i alle dets former og fra alle vinkler; som publikummer, som analytiker, som instruktør, som skuespiller og som lærer.

Her vil jeg dele mine tanker, idéer og oppfatninger om teater, politikk og pedagogikk, og forholdet mellom disse tre. Jeg vil forhåpentligvis inspirere noen, og spesielt håper jeg å bidra til å heve ambisjonsnivået når det gjelder scenekunst for og med barn og unge i Norge.