Den usynlige magien: Dramaturgi

Hva er egentlig dramaturgi?

Begrepet dramaturgi har noe kryptisk over seg. Det er nerdens tilnærming til scenekunst; det analytiske og distanserte blikket. Dramaturgi er kunnskapen om oppbygningen av en historie, vitenskapen om fortellingens struktur. Men dramaturgi er likevel ikke vitenskapelig på samme måte som matematikk. Det finnes ingen ferdige formler eller enkle løsninger, og hvert spørsmål har alltid mer enn ett svar.

Dramaturgi er noe av det mest undervurderte i scenekunstens verden. Som publikummer opplever jeg at det ofte er nettopp dramaturgiske svakheter som gjør at forestillinger eller scenefortellinger aldri kommer til sin rett. Dramaturgien er ikke sjelden der det har sviktet når man opplever en forestilling som for lang, ujevn, kjedelig eller uforløst.11156374_791099207626566_7488165516247306132_n

Whatisdramaturgy

Basen for dagens kunnskap om dramaturgi ble lagt for 2500 år tilbake. Helt fra den første dramatikken i europeisk historie ble skrevet, under den greske antikken, har det eksistert filosofiske teser og prinsipper rundt det å komponere og strukturere en scenisk fortelling.

aristoteles-portrait
Aristoteles (384-322 f.Kr)

Det er vanskelig å se for seg dagens «Hollywood-oppskrift» uten filosofen Aristoteles’ idéer om dramaturgi, og hans analyse av verkene til de greske tragedieforfatterne Aiskylos, Sofokles og Evripides. Framfor alt var det Sofokles som ble trukket fram av Aristoteles som en dramaturgiens mester.

I Sofokles tragedier avdekkes ofte historien gradvis inntil det utløses en krise eller en peripeti, og katastrofen er uunngåelig. Hendelser fra fortiden rulles gradvis opp og blir avgjørende og katastrofale for de involverte personene. Det er denne teknikken vi i dag kaller for retrospektiv teknikk, en teknikk som også er med på å få tragedien til å holde seg innenfor tidens enhet, og som er et sentralt dramaturgisk virkemiddel.

Aristoteles mente at den den dramatiske fortellingen alltid skal ha enhet i tid, sted og handling. Hans tanker ble kjent allerede i samtiden, og prinsippet har vært enegyldig i store deler av teaterhistorien. Størsteparten av våre store klassikere, spesielt tragediene, er bundet opp til disse reglene. Fortsatt i dag er det mange filmer og forestillinger som overholder dette prinsippet, som Festen av Thomas Vinterberg, en nyskrevet, men på mange måter klassisk tragediefortelling, eller science-fiction-filmen Gravity.

ARISTOTELISK DRAMATURGI

Det vi i dag kaller for aristotelisk dramaturgi er en noe avslepen utgave av Aristoteles opprinnelige prinsipper. Men til gjengjeld er denne strukturen den særdeles mest vanlige måten å bygge opp en fortelling på. Faktisk er den så dominerende i populærkulturen at vi som publikummere ikke automatisk «godtar» andre måter å fortelle en historie på. Vi er vant til å følge heltens, eller anti-heltens, reise og overvinnelse av hindringer. Vi er vant til en gradvis spenningsoppbygning og et tydelig narrativ.

image001Med tidens, stedets og handlingens enhet, mente Aristoteles at det skal være én hovedhandling, den skal utspille seg under eller i løpet av ett døgn og på ett sted. Dette har vi gått bort fra som fast prinsipp i moderne tid, men den kronologiske oppbygningen står fast. Hovedpersonen er den som bærer handlingen framover i form av handlinger som får konsekvenser. Dersom filmens tema er kjærlighet, er hovedpersonen «bærer» av dette temaet. Hen opplever et vendepunkt som gjerne gir en ny erkjennelse og innsikt, og fortellingen har gjerne et relativt tydelig budskap.

Den aristoteliske fortellingen har følgende oppbygning:
  1. Eksposisjon (start)
  2. Desis (tilstramming av problemer, spenningsøkning)
  3. Førklimaks (hovedpersonen kjemper intenst)
  4. Klimaks (sammenhengen åpenbares, ny innsikt)
  5. Lysis (handlingen avsluttes og avrundes)
DRAMATURGI I ABSTRAKT scenekunst

Den aristoteliske fortellerstrukturen er velkjent for alle som har forholdt seg til populærkultur og lest romaner, kort sagt, alle er kjent med aristotelisk dramaturgi.

Men hva med dramaturgi i abstrakte danseforestillinger? Hvordan skaper man struktur og fortelling i et scenekunstuttrykk som i utgangspunktet ikke har noe tydelig narrativ? Og hva med dramaturgi i andre visuelle og fysiske forestillinger, hvor den verbale fortellingen ikke utgjør bærebjelken? Hvordan skaper man da en opplevelse av helhet hos tilskueren, en opplevelse av begynnelse, midt og slutt?

Heine Avdal/Yukiko Shinozaki «As If Nothing Has Been Spinning Around For Something To Remember»
Heine Avdal/Yukiko Shinozaki «As If Nothing Has Been Spinning Around For Something To Remember»

Ofte, slik dramatikeren i eksposisjonen helt i starten av stykket presenterer problemstillingen og karakterene, vil koreografen, eller den visuelt/fysisk orienterte regissøren, presentere publikum for et sett regler og rammer i sitt abstrakte univers. Dersom dette gjøres på en tydelig måte, og publikum forstår «kontrakten», blir de med på en reise hvor objekter eller kropper har en helt bestemt symbolikk, og hvor narrativet bæres av disse symbolene. En slags historie og struktur kan skapes i et abstrakt formspråk. Men hvordan avhenger av dramaturgien. Dramaturgene er teaterets usynlige magikere.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *