History is a heavy burden

For en måned siden satt jeg i leiligheten min i Oslo og brant av rastløshet. På tross av at jobb i teaterfeltet har gjort livet mitt mer omskiftelig enn de fleste andres; alt i alt er tilværelsen trygg, forutsigbar… og en smule kjedelig? En norsk hverdag forløper uten dramatiske høydepunkt. Jeg har alltid vært plaget med et utålmodig hjerte. Så da jeg fikk muligheten til å jobbe med teater i et Sør-Afrikansk fengsel for et år, lød det mer spennende en skummelt, og jeg takket ja. Jeg visste det var risikofylt, men jeg visste ikke hvordan risikoen skulle føles på kroppen. Men når jeg nå nettopp skvatt i taket fordi en gekko kravlet over stuegulvet i det nye huset jeg bor i her i Cape Town, er det likevel ingenting mot de siste to ukenes inntrykk. Jeg lengtet etter et liv med sterkere kontraster. Jeg ante ikke på hvilken måte det ønsket skulle oppfylles.

Alle vinduene og dørene i huset her har tykke gitter. Det er helt nødvendig på grunn av kriminaliteten. Da vi kjørte fra flyplassen og inn mot sentrum, var synet av «townshipen», det langstrakte området av blikkskur jeg hittil kun har sett som nyhetsinnslag på tv, nok til at magen vrengte seg. Dette er på ordentlig. Det er så nært at du kjenner lukta av fattigdommen. Du ser mennesker i fillete klær som håpefullt venter i lyskryssene for å selge folk frukt og drikke inn gjennom bilvinduene. Med øyne rødsprengte av tretthet. Tynne kropper. Det handler om overlevelse.

nyanga

Og man skjønner at man har levd i en drøm. Norge er en boble. Det er et liv på innsiden av en glassklokke. Men likevel er den boblen ingenting imot glassklokken de rike i Sør-Afrika lever i. Det er som om å tre rett inn i en scene fra filmen «Hunger Games», hvor overklassen sprader rundt i futuristiske antrekk og fråtser med en selvfølgelighet man ikke skulle tro var mulig.

Få timer etter vi hadde kjørt gjennom slummen i går, satt vi på en restaurant i Longstreet som får Brasserie Paleo i Oslo til å framstå som en hvilken som helst matsjappe. Vi ble behandlet som royale, men jeg er bare ei vanlig jente som liker å gå i fjellet og lage hjemmebakt brød. Hvem er jeg her? Hva gjør dette landet og denne byen med meg? I Norge er jeg et menneske, her er jeg hvit. Tilfeldigvis betyr hudfargen min noe. Tilfeldig, som oljefunn i Nordsjøen, som slummen i Nyanga, som å bli født til et menneskeliv på denne sinnsyke planeten med alle eller ingen forutsetninger for å få et godt liv. Jeg trodde jeg visste hva lidelse var. Det gjorde jeg ikke.

Apartheidhistorien ligger som en råtten eim over Sør-Afrika. Den fyller hver krok, hver restaurant, hvor fargede afrikanere fortsatt heller drikke i de hvites glass. En liten økonomisk elite lever i nærmest grotesk overflod, med en selvfornektelse bare nedarvede privilegier kombinert med en for meg uforståelig dehumanisering av fattige, kan opprettholde.

image kopi
Tyvknipset på Apartheid-museet i Johannesburg. Kunne dessverre vært en situasjon fra i dag.

Hva får de privilegerte til å rettferdiggjøre dette systemet overfor seg selv? Hva får de undertrykte til å akseptere at dette er virkeligheten? Det er så ufattelig, så sykt, så giftig. Er det rart Cape Town regnes som en av verdens farligste byer? Er det rart at staten er ikke-fungerende på grunn av korrupsjon? Er det rart at vi må sove med gitter foran vinduene, og aldri kan gå ut alene?

Her i Cape Town er jeg blant de bemidlede. Jeg kan gå ut å spise seks ganger i uka hvis jeg vil, det koster ingenting her. Jeg er redd for kriminaliteten, for å kjøre på venstre side av veien og for jobben jeg snart skal begynne i. Men aller mest redd er jeg for å komme tilbake til Norge med et forgiftet sinn, for å bli smittet av kynismen her, for å bli et dårligere menneske, når stort sett alt jeg ønsker i livet, er å være et godt et.

 

Poverty-Quotes-1

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *