Kreativitet i skolen: Norge på jumboplass

– Hvorfor kunstfagenes instrumentelle effekt i skolen ikke lenger kan overses.education_01_temp-1339924105-4fdd9e89-620x348

Norge ligger på siste plass av 65 land i rangeringen over kreative aktiviteter på skolen. Jepp, sisteplass. Av 65 land! Dette har du sannsynligvis ikke fått med deg. For mens mediene og nasjonen forøvrig går av skaftet når norske elever gjør det for dårlig på pisaundersøkelser i matte, er det ikke så farlig med denne kreative utfoldelsen. Vi kan jo likevel ikke bygge en fremtidig teknologinasjon bestående av drømske kunstnere på NAV-stønad.

Men vent nå litt: Hvorfor gjør egentlig norske elever det for dårlig på pisaundersøkelser i matte og andre realfag? Hvorfor ser det ikke ut til å hjelpe med mer matte, mer realfag, mer lekser og mer kontroll, av både lærere og elever? Hvorfor er det eneste som går opp, antallet elever som ikke fullfører videregående? Hvorfor fungerer ikke politikernes tiltak?Dear-students Joda, det går jo greit. Det humper og går. Det er kanskje ingen grunn til å krisemaksimere.  Elevene kommer seg gjennom på tilnærmet normert tid. De jobber med skolen som aldri før. Men de er også mer utmattet, demotiverte og deprimerte enn noen gang tidligere. Folk vil ikke lenger jobbe i skolen. Og mange elever vil ikke gå på den.

Jeg skal ikke snakke i høytflyvende metaforer, jeg skal forsøke å forklare på vitenskapens premisser, jeg skal prøve å være konkret og holde meg til fakta, til det målbare: Kreativitet er ikke kun sentralt innenfor utøvelse av estetiske fag. Det er like viktig innenfor vitenskap, forskning og teknologi. Men gjennom de estetiske fagene kan elever øve opp evnen til å tenke kreativt.

For å skape noe, må man kunne noe. Og for å kunne noe, må man lære noe. For å lære noe, må man erfare noe. For å erfare noe, må man føle noe. Å føle, eller å sanse, er en vesentlig del av de kognitive prosesser som oppstår i et menneske som lærer.

Her summerer lektor i mediefag ved Laksevåg VGS, Grethe Melby, opp essensen av hvorfor kreativ undervisning og kunstfag er så viktig i skolen.

Å utvikle hele mennesket

changing-education-paradigms-boring-stufDet er fint å ha tydelige ambisjoner for norske elevers realfagskompetanse, ettersom den teknologiske utviklingen bare vil aksellerere. Men unge mennesker trenger også noe annet. Å bare pøse på med stadig mer av det samme, skaper ubalanse i vektskålen. Som kontinuerlige konsumenter av informasjon og underholdning både på skolen og fritiden, trenger unge mennesker et rom for å bearbeide tanker og inntrykk, sortere og reflektere. De estetiske fagene representerer et slikt refleksjonsrom. Unge mennesker er fra naturens side kreative og idérike. Dette kan stimuleres, eller undertrykkes. Ved å stimulere kreativiteten, oppnår eleven større kompetanse i å anvende kunnskapen de lærer på ulike måter, noe som har overføringsverdi til andre fag.

Bare fordi det er gøy?

Som teaterlærer blir jeg stadig konfrontert med skepsis til mitt fag. Teater, er det virkelig noe man skal drive med på videregående? Hva lærer egentlig elevene? Er det riktig å ha dramalinjer bare fordi elever synes teater er gøy? Ja, teater er morsomt og sosialt. Men det er også fryktelig mye mer enn det. La oss se på hva kvalitetsundervisning i teater gjør med elever:

Et omfattende internasjonalt forskningsprosjekt, den EU-støttede DICE-undersøkelsen, viser at drama og teater i skolen hever nivået på en rekke såkalte nøkkelkompetanser hos elever:

  1. Karakterene går opp i andre fag, også de ikke-estetiske
  2. Elevene får bedre selvtillit når det gjelder å lese og forstå oppgaver
  3. De får bedre selvtillit når det gjelder kommunikasjon
  4. De får tro på egen kreativitet
  5. Fraværet går ned og de trives bedre på skolen
  6. De blir bedre på problemløsning
  7. De blir bedre til å takle stress-situasjoner
  8. De blir markant mer tolerante overfor minoriteter og innvandrere
  9. De blir mer aktive, og deltar mer i kulturelle aktiviteter også utenom skoletiden
  10. De blir mer interessert i politikk og bruker stemmeretten i større grad
  11. De blir mer empatiske
  12. De blir i større grad i stand til å endre egne standpunkt
  13. De blir mer aktive på skolen, med lekser og hjemmearbeid, og bruker tilsvarende mindre tid foran tv- og videospill
  14. De utvikler sin sans for humor
  15. De opplever en større grad av tilhørighet

Viktig å understreke her er at det kun var drama- og teaterundervisning hvor både den kunstneriske og pedagogiske kvaliteten var på plass, som ga denne instrumentelle effekten. Å se på estetiske fag som «kosefag», og ikke stille høye nok krav til kvaliteten på undervisningen, gir altså ingen mening.

Det er kanskje ikke skolens oppgave å hjelpe elever til å få bedre humor, lære å takle stress eller får større toleranse for innvandrere. Men skolen skal også være et sted for dannelse.

Jeg har en elev som ikke bare har hatt det lett, og som bor på hybel og må klare seg selv. Hun fortalte meg at det å holde styr på regninger, er nytt for henne. «Det er derfor jeg mener at økonomi skulle vært et fag i skolen, alle unge trenger å lære om økonomi,” sa jeg da. Hun svarte: “Jeg skulle ønske det var et fag som het livsfaget, hvor vi hadde litt om økonomi, men også lærte om hva man skal gjøre når man har kjærlighetssorg og er så lei seg at man bare vil dø, eller når man føler seg helt alene, eller når man ikke vet hva man skal bli.”

support-art-in-schoolDet blir nok ikke noe «Livsfaget» i norsk skole. Men hvis ikke skolen hjelper  elever til å håndtere livet i det samfunnet vi har, har den feilet. Matte og naturfag hjelper et stykke på veien, men for å bli et kompetent menneske og en samfunnsressurs, trenger man også kreativitet, tro på egne evner, toleranse og empati. Og undervurdert for en god psykisk helse:  Opplevelser av samhold, fellesskap og tilhørighet. Det siste er ikke noen selvfølge i vårt individorienterte samfunn.

 

 

4 kommentarer til «Kreativitet i skolen: Norge på jumboplass»

  1. Dette er interessant lesning, men hvilken rapport ligger til grunn for konklusjonene? Hvilken (norsk?) bekreftende forskning er brukt for å påvise sammenheng mellom å spille tuba i skolekorpset, hip-hop i kulturskolen, deltakelse i et lokalt gospelkor eller amatørteatergrupper på den ene side … og bedre resultat i matte, konsentrasjon i skolearbeidet på den annen side?
    Men, når alt kommer til alt er vel det største norske problem er den lokalpolitiske styringen av skolen, ofte bestående av tilfeldige ivrige synsere uten skolefaglig kompetanse som vil gjenskape deres skole for 20-40 år siden?

    1. Jeg har linket til DICE undersøkelsen inne i teksten, den er ikke norsk, men EU-støttet og med flere land som deltakere. Ellers er det jo mange som viser til den australske professoren Anne Bamford sin undersøkelse av de norske kunstfagene, rapporten kan leses både på norsk og engelsk her: http://kunstkultursenteret.no/wips/1027474213/. Det er en myte at det ikke finnes forskning, men det finnes dessverre alt for lite norsk forskning. Det gjennomgående resultatet i forskningen er ihvertfall at kunstundervisningen må holde høy kvalitet for at man skal oppnå en instrumentell effekt. Jeg tør ikke uttale meg altfor bastant om andre kunstfag enn mitt eget, men DICE-undersøkelsen er en omfattende, seriøs og internasjonal undersøkelse.

  2. Har du link til undersøkelsen hvor Norge ligger dårligst an med kreative aktiviteter i skolen? Skriver bacheloroppgave om kreativitet i norskfaget og har ikke så mye teori/kilder om kreativitet i norsk skole.

  3. Har du link til undersøkelsen om kreative aktiviteter i skolen? Skrive bacheloroppgave om kreativitet i norskfaget og mangler litt kilder på situasjonen for den norske skole.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *