Stillhet, kjedsomhet og det kreative rommet.

Hva er det som gjør at noen mennesker har et tilsynelatende ubegrenset kreativt driv, mens andre ikke har verken behov for eller er i nærheten av samme evne til å tenke og handle kreativt? 

Print

Kreativitet og årsakene til den har alltid fascinert meg. Først og fremst er det nok også naturlig at ikke alle har det samme behovet for å uttrykke seg kunstnerisk eller være kreative. Men etter å ha diskutert temaet med mange kolleger og kunstnere, er det tydelig for meg at noen ting går igjen for de fleste som klarer å arbeide kreativt: De skaper aktivt et rom for kreativ og kunstnerisk utfoldelse i livene sine. På den måten legger de til rette for at de stadig utvikler og ivaretar egen kreativitet. Det er kanskje ikke så enkelt som at noen bare er kreative, og andre ikke? Kanskje noen derimot er flinkere til, og mer avhengig av, å holde seg kreative? Så hvordan skaper man dette kreative rommet? Mange av de mest kreative menneskene i historien, store vitenskapsmenn og kunstnere som Einstein, Picasso og Mozart, har skrevet om viktigheten av å være alene for å kunne finne ro til å skape. Under følger fem punkter som oppsummerer det mange kunstnere svarer om hva kreativiteten trenger for å spire. 

  • Tid for seg selv

    Det mest korrekte ordet i denne forbindelse, er det engelske ordet solitude. Å tilbringe tid med seg selv, uten distraksjoner, skaper et refleksjonsrom som gjør at man konfronteres med sitt indre liv på en annen måte enn når man er sammen med andre.

  • Stillhet

    I dagens samfunn er stillhet i større grad noe man må oppsøke enn tidligere. Fravær av støy, i form av fravær av visuelle og auditive distraksjoner, er noe mange opplever som en luksus som ikke hører hverdagen til. Det har oppstått en ny-romantisering omkring det å søke indre ro, gjennom for eksempel gjennom å tilbringe tid i naturen, gjøre yoga eller drive med mindfullness. Samtidig blir mange urolige uten den vante støyen rundt seg. Men på mange måter henger alene-het og stillhet sammen; hvis man distraherer seg ut av alene-heten med diverse stimuli, vil man likevel ikke bli konfrontert med sitt indre jeg. Stillhet, altså fravær av ytre distraksjoner, er derfor essensielt, og det bringer oss videre til..

  • Kjedsomhet

    Er man alene, og uten ytre påvirkning, vil man ganske sikkert begynne å kjede seg. Og kjedsomhet er en følelse de fleste ønsker å unngå. Men vent nå litt! Før man får en idé eller kommer på noe, eksisterer som oftest et bevisst eller ubevisst ønske om å skape. Og når oppstår dette behovet? Jo, ofte når øyeblikket i seg selv ikke er tilfredsstillende, altså, når man kjeder seg. Man kan sammenlikne det med barn som ofte må kjede seg litt, før de kommer på noe å leke. Er det ikke ofte i etterkant av kjedsomhet, at man finner på noe virkelig spennende, noe som er så oppslukende at man glemmer tid og sted? Kjedsomhet føder ofte kreativitet.

  • Kreative impulser

    All kreativitet og kunst er et møte mellom et selv og verden, en refleksjon og bearbeiding av ytre inntrykk. Det er selvsagt viktig å oppsøke steder hvor man får inspirasjon, kan hente nye impulser og oppleve faglig utveksling. Dette kan være enten gjennom samarbeid med andre eller ved å oppsøke den kunsten man interesserer seg for, eller kanskje noe man ikke vet om man vil like eller mislike. Det er som en pendel som hele tiden langsomt beveger seg mellom stillhet og kjedsomhet på den ene siden, og ytre impulser og inspirasjon på den andre. Denne vekselvirkningen er for mange helt essensiell.

  • Disiplin og rutine

    Kreativitet henger sammen med disiplin og struktur; evnen til å strukturere seg selv og sitt eget arbeid, og evnen til å fullføre idéer man har begynt på. En kreativ arbeidsprosess er ofte ikke lystbetont hele tiden, slik at disiplin er nødvendig for å klare å fullføre, og for å tøye en idé, en visjon eller et prosjekt så langt man klarer for å oppnå resultatet man ønsker og ser for seg. For mange hjelper det å ha forpliktelser til andre underveis, i form av deadlines og leveringsfrister, men de fleste kunstnere har internalisert denne disiplinen og setter sine egne frister.

At alle mennesker har iboende kreative ressurser, blir veldig tydelig når man arbeider med barn og unge. Kan det være slik at kreativitet og fantasi er som en muskel, som kan utvikles og vokse, eller undertrykkes og svinne hen? Og burde ikke skolesystemet i så fall hjelpe barn og unge til å styrke denne muskelen?

logic-a-to-b

 

Kreativitet i skolen: Norge på jumboplass

– Hvorfor kunstfagenes instrumentelle effekt i skolen ikke lenger kan overses.education_01_temp-1339924105-4fdd9e89-620x348

Norge ligger på siste plass av 65 land i rangeringen over kreative aktiviteter på skolen. Jepp, sisteplass. Av 65 land! Dette har du sannsynligvis ikke fått med deg. For mens mediene og nasjonen forøvrig går av skaftet når norske elever gjør det for dårlig på pisaundersøkelser i matte, er det ikke så farlig med denne kreative utfoldelsen. Vi kan jo likevel ikke bygge en fremtidig teknologinasjon bestående av drømske kunstnere på NAV-stønad.

Men vent nå litt: Hvorfor gjør egentlig norske elever det for dårlig på pisaundersøkelser i matte og andre realfag? Hvorfor ser det ikke ut til å hjelpe med mer matte, mer realfag, mer lekser og mer kontroll, av både lærere og elever? Hvorfor er det eneste som går opp, antallet elever som ikke fullfører videregående? Hvorfor fungerer ikke politikernes tiltak?Dear-students Joda, det går jo greit. Det humper og går. Det er kanskje ingen grunn til å krisemaksimere.  Elevene kommer seg gjennom på tilnærmet normert tid. De jobber med skolen som aldri før. Men de er også mer utmattet, demotiverte og deprimerte enn noen gang tidligere. Folk vil ikke lenger jobbe i skolen. Og mange elever vil ikke gå på den.

Jeg skal ikke snakke i høytflyvende metaforer, jeg skal forsøke å forklare på vitenskapens premisser, jeg skal prøve å være konkret og holde meg til fakta, til det målbare: Kreativitet er ikke kun sentralt innenfor utøvelse av estetiske fag. Det er like viktig innenfor vitenskap, forskning og teknologi. Men gjennom de estetiske fagene kan elever øve opp evnen til å tenke kreativt.

For å skape noe, må man kunne noe. Og for å kunne noe, må man lære noe. For å lære noe, må man erfare noe. For å erfare noe, må man føle noe. Å føle, eller å sanse, er en vesentlig del av de kognitive prosesser som oppstår i et menneske som lærer.

Her summerer lektor i mediefag ved Laksevåg VGS, Grethe Melby, opp essensen av hvorfor kreativ undervisning og kunstfag er så viktig i skolen.

Å utvikle hele mennesket

changing-education-paradigms-boring-stufDet er fint å ha tydelige ambisjoner for norske elevers realfagskompetanse, ettersom den teknologiske utviklingen bare vil aksellerere. Men unge mennesker trenger også noe annet. Å bare pøse på med stadig mer av det samme, skaper ubalanse i vektskålen. Som kontinuerlige konsumenter av informasjon og underholdning både på skolen og fritiden, trenger unge mennesker et rom for å bearbeide tanker og inntrykk, sortere og reflektere. De estetiske fagene representerer et slikt refleksjonsrom. Unge mennesker er fra naturens side kreative og idérike. Dette kan stimuleres, eller undertrykkes. Ved å stimulere kreativiteten, oppnår eleven større kompetanse i å anvende kunnskapen de lærer på ulike måter, noe som har overføringsverdi til andre fag.

Bare fordi det er gøy?

Som teaterlærer blir jeg stadig konfrontert med skepsis til mitt fag. Teater, er det virkelig noe man skal drive med på videregående? Hva lærer egentlig elevene? Er det riktig å ha dramalinjer bare fordi elever synes teater er gøy? Ja, teater er morsomt og sosialt. Men det er også fryktelig mye mer enn det. La oss se på hva kvalitetsundervisning i teater gjør med elever:

Et omfattende internasjonalt forskningsprosjekt, den EU-støttede DICE-undersøkelsen, viser at drama og teater i skolen hever nivået på en rekke såkalte nøkkelkompetanser hos elever:

  1. Karakterene går opp i andre fag, også de ikke-estetiske
  2. Elevene får bedre selvtillit når det gjelder å lese og forstå oppgaver
  3. De får bedre selvtillit når det gjelder kommunikasjon
  4. De får tro på egen kreativitet
  5. Fraværet går ned og de trives bedre på skolen
  6. De blir bedre på problemløsning
  7. De blir bedre til å takle stress-situasjoner
  8. De blir markant mer tolerante overfor minoriteter og innvandrere
  9. De blir mer aktive, og deltar mer i kulturelle aktiviteter også utenom skoletiden
  10. De blir mer interessert i politikk og bruker stemmeretten i større grad
  11. De blir mer empatiske
  12. De blir i større grad i stand til å endre egne standpunkt
  13. De blir mer aktive på skolen, med lekser og hjemmearbeid, og bruker tilsvarende mindre tid foran tv- og videospill
  14. De utvikler sin sans for humor
  15. De opplever en større grad av tilhørighet

Viktig å understreke her er at det kun var drama- og teaterundervisning hvor både den kunstneriske og pedagogiske kvaliteten var på plass, som ga denne instrumentelle effekten. Å se på estetiske fag som «kosefag», og ikke stille høye nok krav til kvaliteten på undervisningen, gir altså ingen mening.

Det er kanskje ikke skolens oppgave å hjelpe elever til å få bedre humor, lære å takle stress eller får større toleranse for innvandrere. Men skolen skal også være et sted for dannelse.

Jeg har en elev som ikke bare har hatt det lett, og som bor på hybel og må klare seg selv. Hun fortalte meg at det å holde styr på regninger, er nytt for henne. «Det er derfor jeg mener at økonomi skulle vært et fag i skolen, alle unge trenger å lære om økonomi,” sa jeg da. Hun svarte: “Jeg skulle ønske det var et fag som het livsfaget, hvor vi hadde litt om økonomi, men også lærte om hva man skal gjøre når man har kjærlighetssorg og er så lei seg at man bare vil dø, eller når man føler seg helt alene, eller når man ikke vet hva man skal bli.”

support-art-in-schoolDet blir nok ikke noe «Livsfaget» i norsk skole. Men hvis ikke skolen hjelper  elever til å håndtere livet i det samfunnet vi har, har den feilet. Matte og naturfag hjelper et stykke på veien, men for å bli et kompetent menneske og en samfunnsressurs, trenger man også kreativitet, tro på egne evner, toleranse og empati. Og undervurdert for en god psykisk helse:  Opplevelser av samhold, fellesskap og tilhørighet. Det siste er ikke noen selvfølge i vårt individorienterte samfunn.

 

 

En drømmefabrikk

14430169236_c109d3cd26_bHva er det som har gått galt, når noe av det mest tilfredsstillende man kan tenke seg i livet er å tilbringe time etter time i en mørk blackbox? Når det er dér, i et rom uten lys, uten vinduer, i et firkantet hull, at man kjenner den største frihetsfølelsen?

Det starter alltid i en tom, sort boks. Man har kapitalen av sine egne idéer i kombinasjon med kreativiteten til menneskene man jobber med. Det kan bli alt eller ingenting. Alt står og faller med forståelse for og aksept av den felles kontrakten: fiksjonsverdenen. Teater er magi. Eller galskap. Eller idioti. Eller litt av alt. Teater er grenseløst og fullt av hindringer, det er samarbeid og konflikt, det er fellesskap og autonomi, det er musikalitet, lytting og psykologi. Teateret kan romme sterke møter eller dyp kjedsomhet og irritasjon. Det er øyeblikkets kunst, det er forgjengelig, som livet. Det setter våre liv i ramme, skaper perspektiv, utfordrer.

Det er alltid så mye mer å lære, så mange uutforskede aspekter, så mye å strekke seg mot. Jeg elsker teater i alle dets former og fra alle vinkler; som publikummer, som analytiker, som instruktør, som skuespiller og som lærer.

Her vil jeg dele mine tanker, idéer og oppfatninger om teater, politikk og pedagogikk, og forholdet mellom disse tre. Jeg vil forhåpentligvis inspirere noen, og spesielt håper jeg å bidra til å heve ambisjonsnivået når det gjelder scenekunst for og med barn og unge i Norge.