Stillhet, kjedsomhet og det kreative rommet.

Hva er det som gjør at noen mennesker har et tilsynelatende ubegrenset kreativt driv, mens andre ikke har verken behov for eller er i nærheten av samme evne til å tenke og handle kreativt? 

Print

Kreativitet og årsakene til den har alltid fascinert meg. Først og fremst er det nok også naturlig at ikke alle har det samme behovet for å uttrykke seg kunstnerisk eller være kreative. Men etter å ha diskutert temaet med mange kolleger og kunstnere, er det tydelig for meg at noen ting går igjen for de fleste som klarer å arbeide kreativt: De skaper aktivt et rom for kreativ og kunstnerisk utfoldelse i livene sine. På den måten legger de til rette for at de stadig utvikler og ivaretar egen kreativitet. Det er kanskje ikke så enkelt som at noen bare er kreative, og andre ikke? Kanskje noen derimot er flinkere til, og mer avhengig av, å holde seg kreative? Så hvordan skaper man dette kreative rommet? Mange av de mest kreative menneskene i historien, store vitenskapsmenn og kunstnere som Einstein, Picasso og Mozart, har skrevet om viktigheten av å være alene for å kunne finne ro til å skape. Under følger fem punkter som oppsummerer det mange kunstnere svarer om hva kreativiteten trenger for å spire. 

  • Tid for seg selv

    Det mest korrekte ordet i denne forbindelse, er det engelske ordet solitude. Å tilbringe tid med seg selv, uten distraksjoner, skaper et refleksjonsrom som gjør at man konfronteres med sitt indre liv på en annen måte enn når man er sammen med andre.

  • Stillhet

    I dagens samfunn er stillhet i større grad noe man må oppsøke enn tidligere. Fravær av støy, i form av fravær av visuelle og auditive distraksjoner, er noe mange opplever som en luksus som ikke hører hverdagen til. Det har oppstått en ny-romantisering omkring det å søke indre ro, gjennom for eksempel gjennom å tilbringe tid i naturen, gjøre yoga eller drive med mindfullness. Samtidig blir mange urolige uten den vante støyen rundt seg. Men på mange måter henger alene-het og stillhet sammen; hvis man distraherer seg ut av alene-heten med diverse stimuli, vil man likevel ikke bli konfrontert med sitt indre jeg. Stillhet, altså fravær av ytre distraksjoner, er derfor essensielt, og det bringer oss videre til..

  • Kjedsomhet

    Er man alene, og uten ytre påvirkning, vil man ganske sikkert begynne å kjede seg. Og kjedsomhet er en følelse de fleste ønsker å unngå. Men vent nå litt! Før man får en idé eller kommer på noe, eksisterer som oftest et bevisst eller ubevisst ønske om å skape. Og når oppstår dette behovet? Jo, ofte når øyeblikket i seg selv ikke er tilfredsstillende, altså, når man kjeder seg. Man kan sammenlikne det med barn som ofte må kjede seg litt, før de kommer på noe å leke. Er det ikke ofte i etterkant av kjedsomhet, at man finner på noe virkelig spennende, noe som er så oppslukende at man glemmer tid og sted? Kjedsomhet føder ofte kreativitet.

  • Kreative impulser

    All kreativitet og kunst er et møte mellom et selv og verden, en refleksjon og bearbeiding av ytre inntrykk. Det er selvsagt viktig å oppsøke steder hvor man får inspirasjon, kan hente nye impulser og oppleve faglig utveksling. Dette kan være enten gjennom samarbeid med andre eller ved å oppsøke den kunsten man interesserer seg for, eller kanskje noe man ikke vet om man vil like eller mislike. Det er som en pendel som hele tiden langsomt beveger seg mellom stillhet og kjedsomhet på den ene siden, og ytre impulser og inspirasjon på den andre. Denne vekselvirkningen er for mange helt essensiell.

  • Disiplin og rutine

    Kreativitet henger sammen med disiplin og struktur; evnen til å strukturere seg selv og sitt eget arbeid, og evnen til å fullføre idéer man har begynt på. En kreativ arbeidsprosess er ofte ikke lystbetont hele tiden, slik at disiplin er nødvendig for å klare å fullføre, og for å tøye en idé, en visjon eller et prosjekt så langt man klarer for å oppnå resultatet man ønsker og ser for seg. For mange hjelper det å ha forpliktelser til andre underveis, i form av deadlines og leveringsfrister, men de fleste kunstnere har internalisert denne disiplinen og setter sine egne frister.

At alle mennesker har iboende kreative ressurser, blir veldig tydelig når man arbeider med barn og unge. Kan det være slik at kreativitet og fantasi er som en muskel, som kan utvikles og vokse, eller undertrykkes og svinne hen? Og burde ikke skolesystemet i så fall hjelpe barn og unge til å styrke denne muskelen?

logic-a-to-b

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *