Tomorrow is the day! It’s been over a year since I first approached South African director Thando Doni with the idea to create a NO/SA production together, and now, now it is finally ready to meet the world at the amazing Cradle of Creativity festival in Cape Town, the largest African theatre festival for Children & Young People that has ever taken place!

Phefumla (To Breathe) is developed through a devised process with four young men from the township areas surrounding Cape Town. All four have been involved or affected by the gang culture that rules the streets.

Through glimpses of their childhood, fragments of good and bad memories, we slowly puzzle the pieces of their young lives together. The performance reveals both fatal choices as well as well-hidden dreams and hopes for the future.

The play is built on the individual stories of the young performers. Their personal experiences is transformed into dramatic text, visual and physical imagery and choreographies, built from their own cultural language.

Director Thando describes the performance in these words:

In xhosa, the words for breath (phefumla ) and soul (umphefumlo) are connected.

My culture says that what creates a person, what makes a person alive, is the breath. As long as the breath is in the body, the soul is present. The moment the breath stops, the soul disappears. What makes a person for us, is the soul within the breath. Us, as we are, we are breath. And breathing is supposed to be easy, even unconscious. But growing up in the townships of South Africa, with the inheritage of Apartheid and racism, it rarely feels like that. In our lives, breathing are made difficult. The space and the environment we are in, suffocates us.

We often feel like we don’t really have the space for our souls to breathe, to live, to be free.

The world of Phefumla is reality as we know it, portraying the dust that we come from. The cast are telling their stories of everyday struggle. As director of Phefumla , I have tried to find stories of how the stains of history and poverty remains with us. The suffocation lies within the fear that no matter how hard we try to move away from our labels and history, parts of it always follows us.
The marks remain. And how do we then live? When do we get to move on?
Do we ever?

So incredibly proud and excited about this collaboration, and thankful for all the wonderful people that have taken part in the process. And above all; proud of performers Ntzikayomsi Tyalavane, Eric Menyo, Vuyani Matiwanae and Bongani Dyalivana, for their incredible commitment.

Hope to the hopeless

– What difference can a little theatre do, in a place where people no longer dream?

Two female Norwegian theatre makers with equally long experience in the industry, independently started to question their focus as professionals, as the refugee crisis in Europe began to escalate. Eventually they decided, separately, to change the directions of their careers. Katja Brita Lindeberg has now been working repeatedly as a clown in refugee- camps in Greece, and Mariken Lauvstad is currently working on a crime preventive theatre project in Pollsmoor Prison, South Africa. Today, they are both convinced that theatre can create societal change. But is theatre really the right way to help people in critical life situations?

Freelance clown, actress and director Katja Brita Lindeberg (32) has several times been on assignment for the Swedish organisation Clowns Without Borders. The organisation operates in 40 countries, and since June 2015, numerous projects have been active in refugee camps in Greece. In these camps, Katja has completed several missions, mainly in the areas around Athens and Thessaloniki.

Actress and director Mariken Lauvstad (33) has been working closely with convicts and ex- convicts in Pollsmoor Prison (South Africa) since the beginning of 2016. The work exchange program she’s on mission for, «Help, I’m Free!», is financed by Norwegian Fredskorpset, but run jointly by crime-preventive organisations Vardeteatret in Oslo, Norway and the National Institute for Crime Prevention and Reintegration of Offenders (NICRO) in South Africa. The project was initiated in 2011 with the aim to rehabilitate inmates through the tools of applied theatre and the journey of an artistically ambitious theatre production performed at Artscape Theatre in Cape Town.

It is difficult to argue that theatre always reflects the society in which it is created. The purpose often changes according to the societal and political landscape. But how do we use theatrical tools when the goal is to create hope in places where dreams dwindle, and the future holds nothing but uncertainty?

In this article, Katja & Mariken discuss the purpose and function of theatre in the context of «art as aid». They share their doubts and reflect on the complicated position as white, female «do- gooders” from the first world, trying to make a difference.
Theatre in touch with the people

Mariken: You’ve been working as a hospital clown for several years, and produced plays where the clown figure plays a central part. Why did you want to bring your clown to refugee camps in Greece?

Katja: Working in Norway, I find that the art-world can be very shallow. I lose myself in the art discourse, context, form and theory.. But in the refugee camps, all of that becomes irrelevant. When we walk through the camps while we perform, sing and play instruments, children run towards us with the most open faces. Then it seems so simple, and at the same time, I believe it is the essence of what theatre can be. We create moments together. That is the essence of theatre, to me. What was your impetus to travel to South Africa?

Mariken: It was several things. I missed something in Norway that I still can’t put into words, but I guess it revolves around working closer to the ground, closer to life. Here in South Africa, the latest innovations within stage technology or interactive scenography seem insignificant. Theatre is about people, reconciliation, the eagerness to make societal change. I recognise myself a lot in what you are saying, but I wonder, how do you create these «moments» that occur between the clown and a child in a refugee camp?

Katja: I join into the child’s play. I improvise music and dance with them. I can battle- dance with a little boy. I throw invisible balls to them and they throw back to me. It is when playing, I get the children with me. They are the experts, and we can create small moments of play together; jump over puddles, play hide-and-seek, create clapping- games. In Norway, my aim is to bring forth different themes, explore, prompt reflection. In the refugee camps, the material I bring with aims to support the children’s playfulness and imagination. The goal is the child’s play itself.

I once met an aid worker who told me that the children drew dead bodies floating in the ocean, bevelled arms and legs, dead people in barges. My task is not to trigger those traumas, but give all the love I can give and make the children feel seen. That is the most important thing for me. My experience is that the children in the refugee camps have a strong need to be seen, play, laugh. And forget.

White and privileged

Mariken: Do you ever doubt if the clown belongs in a refugee camp? Is clowning the right way to help?

Katja: I often ask myself if I, as a white, middle class woman from one of the richest countries in the world, really am in a good position to «help». The frame is pretty postcolonial. Which ideas am I bringing with me? How can I do the work with respect and equality? From a power perspective, there’s a lot working against both of us in our work. Have you ever been doubting your project in South Africa? Whether it’s working? Your method?

Mariken: Yes, absolutely. First of all, I feel very uncomfortable in the role as white and privileged, as well as with the characteristics I experience that many South Africans read into my person because of the colour of my skin. At the same time, my opinion is that the western world has an incredible arrogance towards Africa as a continent. If there is anything South Africa isn’t short of, its human resources. There are so many competent, local theatre practitioners within the field of devised and applied theatre here in Cape Town, people with a lot to contribute and who in addition, have much better knowledge than me when it comes to South African culture and history.

At the same time, the lack of infrastructure, burgeoning economy and organizational culture is a reality. Currently, we are the only applied theatre program running in Pollsmoor Prison. Even local subsidized organisations and volunteers struggle with the instability of the prison structure. We however, have not given up. I’ve therefore concluded that I as a theatre maker with ten years of experience, don’t have to excuse myself for wanting to be here and working hard to achieve results. The bottom line is the importance of the work being done, and that we try to do it with an approach that focuses on gradual empowerment and independence of the project, from a South African point of view.

We have initiated a collaboration with the University of Cape Town (UCT) Drama Department

and we are focused on bringing in local partners. I may very well have learned more than I’ve taught. It’s been a journey for the inmates we’ve been working with, but it has certainly been a journey for my colleagues and I.

The cultural exchange, however, is a value in itself. For your part, maybe the clown is a figure that removes some of the position as «white, privileged woman»?

Katja: Yes, absolutely. I’ve been thinking a lot about why I wanted to come to the refugee- camps as a clown. And the answer is that the clown makes it much easier to meet the children as an equal: The people I meet in Greece, already have a relation to the clown/jester and as a result, I’m seen as a clown, not as the white person that automatically has a lot of cultural and economical power. That makes the work much easier. The clown is a character that has low social status, it has no given authority. I make both children and adults laugh when I fall off a chair; it’s physical comedy, humour that can be called universal, or in any case extend beyond national borders. I make a fool of myself, I’m clumsy, I’m vulnerable, I go into direct interaction with both children and their parents. And in return, I experience to be accepted. All the laughter and joy we are creating together becomes much more important than postcolonial discourses. To work on the outside the cultural institutions, in other societies and other contexts, gives me more perspective on the world.

Methodological challenges

Katja: For your part, since you don’t have a character you enter, how do you go forward methodologically, to create a respectful and equal process?

Mariken: My speciality is devised theatre, an approach where you don’t start from a script, but where you create material through discussion, guided writing workshops and improvisations. This approach supports a rehabilitation process. Devicing is a good choice when the creative process is also a process of reflection, trust and personal growth. When the performance is a mean to a greater goal, it is evident that the participants get relevant themes, experiences and emotions processed. A part of this processing, is the script writing. The text is jointly developed during the process.

The inmates write all the texts to the performance, but I am the one that considers if the texts are suitable for stage, as in not too personal and exposing. I pick out and mould the texts together to a dramaturgical whole. And as the rehabilitation process is gliding forward, the writing tasks become more profound, and demand more reflection. Consecutively, I have to consider what is appropriate to share amongst the inmates in the group, and what to keep private between the participant and myself. It is evident to me, that all of the participants should be able to go onstage with full integrity and ownership to the whole process, without being misrepresented as some kind of curiosity in an orange overall.

In our previous production, the texts became monologues, dialogues, choreography and action scenes. The play started off quite light, with bright glimpses into childhood and adolescence, but where even the happy moments revealed poverty and struggle.

Gradually, the stories became darker and more desperate, but the play still ended with hope for the future.

Katja: How do you work to make the material accessible for many people? Isn’t there a danger that the performances become too private?

Mariken: Yes. But mastering that balance, is part of my job as theatre educator and director. From day one, my main focus has been to create a meeting point between performers and spectators, where the dehumanized becomes human again. And how to approach that? By reminding the audience of how much they actually have in common with the people on stage. That is why the glimpses of childhood, adolescence, hopes and dreams were important in the start of the performance, to build that bridge over to the audience. Then we witness how dreams burst, and the audience is moved because they have already identified with the performing inmates. A mom is sharing with the audience how much she misses the everyday life with her children; the small, trivial things that we easily take for granted. Not being able to follow your children through their adolescence is one of parents worst fears. The female inmates love for her children is just as strong as every other mom’s. The performance made this mom’s family members look at her in a new way. Today, her teenage son, who refused to visit her in prison for several years, has started to visit her again, after years of anger and bitterness. That too, has value to us.

But for you, by the end of the journey; It must have been emotionally very intense to work in refugee camps. What have the assignments with Clowns without Borders, meant to you as a human being?

Katja: I feel the injustice in this world much stronger. Now I have met the people behind the numbers, I have shared experiences with them, laughed with them, played with them. Coming back from Greece this time was incredibly difficult. The situation for the Syrian refugees is so horribly unfair, so unmanageable. On my previous tour, the people I met were in motion, they were on a journey. The border to Macedonia was closed, but there was hope that it would reopen. But this time, that hope had shrunk, and the refugees knew that their situation in the camps was more permanent. When people ask me where I come from, I try to avoid saying I’m from Norway, because they are so desperate to get to Norway or other European countries. I feel ashamed to be from Norway. I can return to my comfort, while they remain in the camps.

Mariken: I share your experience of feeling the injustice more intensely than before. At times, almost unbearable. Exactly as for you, our work so clearly reveals both what we spark, of new hope and courage, but just as much what we can not change, and that hurts. The prisoners in South Africa have no social safety net. Most return to townships with broken families, poverty, drugs, crime and often also members of competing gangs threatening to avenge crimes of the past. But I don’t thereby conclude that our project is pointless, rather the contrary. To invest in those who have nothing, that feels more meaningful to me than anything I have ever done before.

To not look away

Katja: What happens to the inmates you have worked with when they leave prison?

Mariken: Actually, some of the previous participants have tapped into the the film industry, or started other creative practices. Some have gotten jobs. But we see that people with more stable family situations, families that can help them, do best. In Norway, new friends and a new social network is often the only factor the welfare state can’t provide. In South Africa, the entire safety net is missing. These people come out to nothing. If you grew up in the streets and you’re not even registered with a birth certificate, what do you do? Our organization here, NICRO, is following up on the parolees, but challenges are huge and resources limited. What I know, is that we have discovered and developed talent and built self esteem. That we have created many happy moments in lives where happiness is scarce. That the process has resulted in healthy confrontations with their criminal past, and started psychological processes of healing. That we have played a part in reuniting families. But for a former inmate and drug addict, who picked up their habit from the circumstance of poverty, staying in townships overflowing with drugs and crime, life is probably harder than I will ever fully grasp.

Katja: Yes. And that is exactly why the work is important! For me, to return to the refugee camps is a way to show that I still care. People are so afraid of being forgotten. I try to share as much as possible when I’m home in Norway, tell the stories I’ve heard. Create societal awareness.

Mariken: My view on criminals will never be the same. We need to understand the origin of the gang culture. The modern criminal gangs of Cape Town exist within a broader historical context. It is the continuity of a criminalisation of ‘coloured’ and ‘black’ identity from colonial slavery through Apartheid and into contemporary carcerality. It is a consequence of poverty and inequality. Who are the real criminals of this world? The closer you look, the less black and white, the less good or bad, and the more grey and complex it all becomes.

So what do you think, Katja, can art really make any change in this world?

Katja: Yes, I am very confident it can. But I wish that artists in Norway and the rest of the first world, more often discuss the purpose of the arts in our society. My favourite saying about theatre is the well known, but very true «Art should comfort the disturbed and disturb the comfortable.» When on assignment for Clowns without Borders, I try to do the first. In first world countries and societies with a very stable political situation, I believe we need to focus much more on accomplishing the last.

Mariken: I agree. The common denominator between theatre work in both refugee camps and in prison, must be to re-humanize marginalized and oppressed groups and force people to remember that we are one, one humanity. Theatre is one way of creating a meeting point that encourages people to look again. To see the individual in the mass. In Zulu, the word for greeting also means “I see you”. Sawubona. I see you. And once you have really seen another human being, their unique, individual value, then it’s much harder to look away again. We’re not that different. We’re all just humans.


Producing a crime-preventive youth theatre piece in South-Africa

The original idea was to move to Cape Town for one year, to work in the applied theatre program and create a performance with inmates in Pollsmoor and Goodwood Prison. But as with all work entered with passion an commitment, more upportunities is sparked. Now I’m in my second year. Through my work, I got acquainted with the organisation Young in Prison, and was thereby introduced to South African director Thando Doni and his latest, magnificent piece of physical theatre, Ubuze Bam. The piece was actually performed by young and talented ex-offenders from township areas, and it affected me deeply.

These young men had never acted before, let alone witnessed a theatre production. Yet, their remarkable stage performance, presence and powerful personal stories, was like a punch in the gut. Their stories clearly reflected both South African political history as well as the present political and social situation. And it evoke my curiousity: These are stories so far from a Norwegian reality. How would a Norwegian audience from 14-18 years, experience a performance created with real stories, performed by young people grown up under these conditions? What would a young Norwegian audience learn about different living conditions, different opportunities and demands for survival in this world? To create a meeting between young skilled South-African performers, and a young Norwegian audience, might build bridges and open doors.

And so the artistic idea to create Phefumla was born.

I contacted Thando Doni with the idea to create a new performance with a target audience from 14-18 years as a Norwegian/South-African co-production. South-african director Thando Doni is a specialist in deviced physical theatre, and builds his work from the physical, vocal and musical qualities of his performers.

Thando Doni -director

That’s how the ball started rolling. Now we’ve just reached the funding target, and I am about to produce a SA/NO co-production to premiére at the Cradle of Creativity, the international ASSITEJ festival 2017 taking place here in Cape Town, South Africa. Excited? Yes!

From the left: Sikhumbule Nkonki, Lazola Sikhutswa, Ntsikayomzi Tyalana, Eric Menyo,Bongani Dyalivana

På jakt etter det «bakkenære»

(Denne teksten ble først publisert i Periskop 15/11/16, deretter republisert i Morgenbladet) )

Mariken Lauvstad har drevet teater i et Sør-Afrikansk fengsel og Katja Brita Lindeberg har vært klovn i greske flyktningleirer. Men er teater riktig måte å hjelpe på? Og virker egentlig  «hjelpen»? Periskop har gitt Katja og Mariken i oppdrag å reflektere rundt kunstens funksjon i situasjonene de har vært i, om sin egen tvil, og hvordan de har opplevd å være i rollen som hvit middelklasse-kvinne fra et av verdens rikeste land.

Skuespiller og instruktør Mariken Lauvstad har de siste seks månedene jobbet tett med innsatte fra Pollsmoor Prison i Sør-Afrika. Utvekslingsprogrammet Help, I’m Free! drives av Vardeteatret i Norge og hjelpeorganisasjonen NICRO i Sør-Afrika, og er finansiert av Fredskorpset. Prosjektet ble initiert i 2011, og har som mål å rehabilitere innsatte ved hjelp av dramapedagogiske verktøy og profesjonelle teaterproduksjoner.

Klovn, skuespiller og regissør Katja Brita Lindeberg har i flere omganger jobbet for den svenske organisasjonen Clowner utan Gränser, som opererer i 40 land og siden juni 2015 har sendt tjue prosjekter til flyktningleirer i Hellas. Her har Katja tilbakelagt flere oppdrag, hovedsakelig i områder rundt Athen og Tessaloniki.

Katja Brita Lindeberg kler seg om til klovn når hun jobber i flyktningleire i Hellas. Foto: Therese Lee Jansen

Lengselen etter det bakkenære

Mariken: Du har jobbet som sykehusklovn i flere år, og produsert noen forestillinger hvor klovnefiguren står sentralt. Hvorfor ville du ta med klovnen til flyktningleirer i Hellas?

Katja: Når jeg jobber i Norge, kan jeg oppleve kunsten som ganske navlebeskuende. Jeg roter meg borti kunstdiskurser, kontekst, form, teori. I flyktningleirene blir alt dette irrelevant. Når jeg sammen med kollegaene mine går gjennom leirene mens vi synger og spiller og smiler til mennesker, får smil tilbake og barn kommer springende mot oss med de mest lykkelige ansikter, er det så enkelt, men samtidig essensen av hva teater kan være. Vi skaper øyeblikk sammen.

Hva var drivkraften din for å reise til Sør-Afrika?

Mariken: Det var flere ting. Jeg har savnet noe i Norge som jeg fortsatt ikke helt klarer å sette ord på, men det handler nok om en lengsel etter å jobbe mer «bakkenært», tettere på livet om du vil. Her i Sør-Afrika handler det ikke om strømninger innen sceneteknologi og interaktiv scenografi, det handler om mennesker, overlevelse, håp. Jeg kjenner meg igjen i det du sier.

Men når det gjelder nettopp dette, hvordan skaper du øyeblikkene som oppstår mellom klovnen din og barna i en flyktningleir?

Katja: Jeg forsvinner inn i leken sammen med barna. Jeg kan battle-danse med en liten gutt, improvisere musikk og dans med barna. Jeg kan kaste usynlige baller til barna, som kaster tilbake til meg. Det er når jeg leker at jeg får barna med meg. De er ekspertene, og vi kan skape små øyeblikk av lek sammen: hoppe over vannpytter, gjemme oss for hverandre, lage klappeleker. Hjemme ønsker jeg å problematisere, utforske og løfte fram ulik tematikk. Det materialet jeg tar med meg til flyktningleirene skal først og fremst støtte opp om barnas lek og fantasi – målet er leken i seg selv.

Katja Brita Lindeberg er klovn i møtet med flykningbarn i Hellas. Foto: Katja Lindeberg

Jeg møtte en hjelpearbeider, hun fortalte at barna tegnet døde kropper flytende i hav, avskårne armer og bein på mennesker, døde mennesker i grøftekanter. Min oppgave er å ikke trigge de traumene, men gi så mye kjærlighet jeg kan, få barna til å føle seg sett. For meg er nok dette det viktigste. Jeg opplever at barna i leirene har et sterkt behov både for å få leke, le, glemme, og bli sett.

Hvit og privilegert

Mariken: Hender det at du blir i tvil om klovnen hører hjemme i en flyktningleir? Er teater riktig måte å hjelpe på?

Katja: Jeg stiller meg ofte spørsmålet om hvordan jeg, som hvit middelklasse-kvinne fra et av verdens rikeste land kan dra ned til disse landene og «hjelpe». Det er ganske postkolonialt. Hvilke ideer er det jeg tar med meg? Hvordan kan jeg gjøre dette med respekt og likeverd? Det er jo mye som jobber mot meg, hvis man skal se det hele i et maktperspektiv.

Har du vært i tvil om prosjektet i Sør-Afrika? Om viktigheten av det? Metoden din?

Mariken: Ja, absolutt. Først og fremst har jeg kjent et sterkt ubehag ved nettopp å komme ned dit som hvit og privilegert. Som om det automatisk gir meg en kapital som teaterinstruktør i et høyrisikofengsel. Vi i vesten har en ufattelig arroganse overfor Afrika som kontinent, men er det noe dette landet ikke mangler, så er det menneskelige ressurser. Det finnes sterke lokale aktører innenfor devicing og applied theatre her i Cape Town, altså, teater som handler om prosessuell utvikling av innhold, og som i tillegg har mye bedre kjennskap til sør-afrikansk kultur enn meg.

Mariken Lauvstad har drevet teater i Sør-Afrikanske fenglser. Foto: Mariken Lauvstad
De insatte er sentrale i Marien Lauvstads teaterprosjekter i et Sør-Afrikansk fengsel. Foto: Belinda Bowling

Samtidig er det en kjensgjerning at det ofte mangler infrastruktur, økonomi og organisasjonskultur. Pr. i dag er vi det eneste teater-rehabiliteringsprogrammet i Pollsmoor og Goodwood fengsel. Selv andre subsidierte organisasjoner og frivillige orker ikke ustabiliteten man må forholde seg til. Vi derimot har ikke gitt opp. Jeg har derfor kommet fram til at jeg, som instruktør med mye erfaring og teaterpedagogisk utdanning, heller ikke trenger å unnskylde meg selv hele tiden for at jeg er her og jobber hardt for å oppnå resultater.

Vi har initiert et samarbeid med UCT Drama Department, og er opptatt av å trekke inn lokale aktører. Jeg har lært utrolig mye. Jeg har lært bort mye. Det har vært en reise for de innsatte, og det har vært en reise for alle oss i teamet.

Men for din del er jo kanskje klovnen en figur som fjerner deg litt fra posisjonen «hvit  privilegert kvinne»?

Katja: Ja, absolutt. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg velger å komme som klovn. Klovnen gjør det lettere for meg å møte mennesker likeverdig. De jeg møter i Hellas synes allerede å ha et forhold til klovnen/narren, og dermed blir jeg sett som klovn, ikke som den «hvite» som automatisk har mye kulturell og økonomisk makt. Det gjør det lettere, synes jeg. Klovnen er jo en figur som befinner seg ganske langt nede på samfunnsskalaen, den har ingen gitt autoritet. Jeg får voksne og barn til å le når jeg detter av en stol – det er fysisk komedie, humor som på sett og vis kan sies å være universell, eller som i hvert fall strekker seg over landegrenser. Jeg dummer meg ut, jeg er klumsete, jeg er sårbar, jeg går inn i direkte interaksjon med barna og de voksne. Da opplever jeg også å bli tatt imot. All den latteren og gleden vi er med på å skape sammen blir viktigere enn postkoloniale diskurser.

Metodiske utfordringer

Katja: For din del, når du ikke har hatt noen karakter du går inn i, hvordan har du jobbet metodisk for å skape en respektfull og likeverdig prosess?

Mariken: Min «spesialitet» er devicing, en fremgangsmåte hvor man ikke starter med en allerede forfattet tekst, men skaper materiale gjennom diskusjoner, veiledet skriveprosess, improvisasjon. Denne tilnærmingen støtter opp om en rehabiliteringsprosess. Devicing er et godt valg når teaterforestillingsprosessen også skal være et rom for refleksjon, personlig vekst, tillit og rehabilitering. Når teaterforestillingen er et middel mot et mål som er større, er det vesentlig at de medvirkende i prosessen får bearbeidet ulike temaer, erfaringer og følelser. Først og fremst er teksten ikke gitt ved starten, men utviklet i fellesskap i løpet av prosessen.

De innsatte skrev alle tekstene til forestillingen, men det var jeg som vurderte egnethet for scene, plukket ut og formet dem til en dramaturgisk helhet. Etter hvert som prosessen skred framover, ble oppgavene mer alvorlige, og krevde mer refleksjon. Jeg måtte fortløpende vurdere hva som ville være riktig å dele i gruppa, dele på en scene, eller holde privat mellom vedkommende og meg. Det var veldig viktig for meg at alle skulle kunne stå på scenen med full integritet og eierskap til hele prosessen, uten å framstå som eksponert, eller en slags kuriositet i oransje fangedrakt. Tekstene ble til monologer, dialoger, koreografi og action-scener. Stykket startet ganske lett, med lyse glimt inn i barndom og oppvekst, men hvor de lyse øyeblikkene også avslørte fattigdommen. Gradvis ble tekstene mørkere og mer desperate, men endte allikevel med et håp om forandring.

Katja: Hvordan jobber du for å gjøre materialet tilgjengelig for mange? Er det ikke en fare for at forestillingene blir for private?

Foto: Mariken Lauvdal
Foto: Belinda Bowling

Mariken: Jo, men så er jo det å mestre den balansen en del av instruktør-håndverket. Fra dag én har min hovedtanke med møtet mellom innsatt og publikum vært å gjøre den dehumaniserte human igjen. Og hvordan gjør man det? Jo, ved å peke på alle tingene publikum faktisk har til felles med de kriminelle på scenen. Derfor var det å gi publikum glimt av barndom, ungdom, håp og drømmer viktig i starten av forestillingen, for å bygge bro over til publikum. Dernest ser vi drømmer briste, og publikum blir berørt fordi de allerede har identifisert seg med vedkommende på scenen. Vi ser en mor dele med publikum alt hun savner av hverdagen med barna sine; de små, trivielle tingene de fleste tar for gitt. Det å ikke kunne følge barna gjennom oppveksten er jo noe av det verste foreldre kan tenke seg. Den innsatte morens kjærlighet til barna er like sterk som en hvilken som helst annen mammas. Forestillingen åpnet for at familiemedlemmer fikk se henne med et nytt blikk. I dag har tenåringssønnen til denne mammaen begynt å besøke henne i fengsel igjen, etter år med sinne og bitterhet.

Men for deg, ved reisens slutt: Det må ha vært følelsesmessig intenst å jobbe i flyktningleirer. Hva har disse oppdragene dine for Clowner utan Gränser gjort med deg som menneske?

«Jeg skammer meg over å være norsk»

Katja: Jeg kjenner urettferdigheten i verden mye sterkere på kroppen. De jeg møter blir ikke bare tall, men mennesker jeg har delt opplevelser med, som jeg har ledd med, lekt med. Selv om vi er i leirene en kort tid, er øyeblikkene sterke for meg. Jeg synes det var vanskelig å komme hjem fra Hellas denne gangen. Flyktningsituasjonen er så urettferdig, så ufattelig, så uhåndterlig.

Sist jeg var på turné, i mai, var menneskene jeg møtte i bevegelse, de var på vei. Grensen opp til Makedonia var stengt, men det fantes likevel et håp om at den skulle åpnes. Nå finnes ikke det håpet lenger, og flyktningene der vet at situasjonen i leirene er mer permanent. Når noen spør meg hvor jeg kommer fra, vil jeg ikke si at jeg kommer fra Norge, for jeg vet at de så gjerne vil hit eller til andre land i Europa. Jeg skammer meg over å være norsk. Jeg kan bare dra hjem, mens de blir i leirene.

Mariken: Jeg opplever også urettferdigheten mer intenst nå enn jeg gjorde tidligere. Til tider nesten uutholdelig. Og nettopp gjennom menneskemøtene blir det tydelig både hva vi skaper av håp, gnist og nytt mot – men like mye hva vi ikke får til. Og det gjør vondt. For de fengselsinnsatte i Sør-Afrika har ikke noe sikkerhetsnett. Mange går rett tilbake til et miljø med ødelagte familieforhold, ekstrem fattigdom, dop, kriminalitet, og kanskje folk som venter på å hevne seg så snart de forlater fengselet. Men det betyr ikke at prosjektet vårt er meningsløst, tvert imot vil jeg si. Å investere i dem har kjennes mer verdifullt enn noe annet.

Fra Mariken Lauvstads teaterprosjekt i Sør-Afrika. Foto: Belinda Bowling

Kan kunsten forandre verden?

Katja:Vet du hvordan det har gått med de fangene du møtte som har kommet ut av fengselet?

Mariken: Noen av dem som har deltatt i prosjektet, har faktisk hanket filmroller eller begynt med annet kreativt arbeid. Noen får jobb. Det går best med dem som får støtte fra familien. For det er jo ikke som i Norge, at nye venner og et nytt sosialt nettverk ofte er den ene faktoren velferdsstaten ikke automatisk kan tilby. Her mangler hele sikkerhetsnettet. Disse menneskene går ut til ingenting. Har du vokst opp på gata og ikke engang er registrert med fødselsattest, hva gjør du? De får oppfølging fra oss og fra organisasjonen vår her, NICRO, men utfordringene er store. Det jeg vet, er at vi har oppdaget og utviklet talenter, bygget selvtillit, og at prosessen har ført til at mange har tatt et kraftig oppgjør med egen bakgrunn. Men når fattigdom og desperasjon innhenter deg, er det ikke så lett.

Katja: Ja, men derfor får man et enda sterkere behov for å gjøre desto mer! Å reise ned til leirene er en måte å si at jeg bryr meg. De er jo redde for å bli glemt. Jeg kan prøve å fortelle så mye som mulig om situasjonen for flyktningene når jeg kommer hjem, fortelle historiene jeg har hørt. Å jobbe utenfor kunstinstitusjonene, i andre samfunn og i krise, gjør at jeg får flere perspektiv på verden.

Mariken: Mitt syn på kriminelle blir aldri det samme igjen. Sør-Afrikas styrtrike president har over 800 korrupsjonsanklager rettet mot seg, og går rundt som en fri mann. Hvem er verdens egentlige forbrytere?

Men hva tror du, Katja, kan kunsten forandre verden?

Katja: Ja, det tror jeg. Men jeg skulle ønske at vi snakket mer om hvilken rolle kunsten kan spille i samfunnet vårt. Det er et uttrykk som sier: «Art should comfort the disturbed and disturb the comfortable.» Når jeg reiser ut på oppdrag for Clowner utan Gränser, så er det førstnevnte i dette uttrykket målet mitt. I Norge hvor situasjonen vår er veldig stabil, må vi kanskje prøve å gjøre det sistnevnte.

The making of the impossible

The PR design, by Robert Marufu, is inspired by the gang signs and cultural language and tattoos of the different gangs.
The PR design, by Robert Marufu, is inspired by the gang signs and cultural language and tattoos of the different gangs.

«Good luck with a completely impossible task!» That is what actor Eirik Skarsbø teasingly said as his last word before departing back to Norway, after 1,5 year working as a theatre teacher and director at Pollsmoor Prison in Cape Town, South Africa. Left was four terrified Norwegians, the new crew of the «Help, I’m Free!» project. This program offers rehabilitation through theatre. It is an exchange program between Norwegian Vardeteatret and South-African NICRO, funded by Norwegian Fredskorpset.

Project manager Inga Lingaas, choreographer Åse Røseth, theatremaker and playwrite Yasin Gyltepe and myself, found ourselves in a state of great confusion. Now we had to figure out how to continue the program in Pollsmoor Prison, set our own goals, negotiate a way of working together artistically, while trying to understand a completely foreign culture -and it’s correctional system- in a country very different and far away from Norway.

Let’s just say it hasn’t been easy. Let’s just say Pollsmoor Prison is a quite challenging place to work with theatre. There has been meetings with horrible arguments amongst us in the team; real blood, sweat and tears. But in the end, it was all -with no doubt- worth it.

As the most violent city in Africa, Cape Town struggles with entrenched gang culture within the large townships surrounding the centre of the city. For kids and young people growing up in these townships (originally restricted «non-white» areas established during apartheid), it means to grow up in underprivileged surroundings, where crime and fear has become part of everyday life. Young men are recruited into criminal gangs that rule the streets. 70% of South-African convicts are in and out of prison. For some of them, prison are safer than the streets.

From Act 2, "Son of a Gun". Director: Yasin Gyltepe
From Act 2, «Son of a Gun». Director: Yasin Gyltepe

My friends in Norway have asked me many times: «Aren’t you afraid of the inmates you work with». And yes, I were in the beginning. Before I got to know them as individuals, I must admit I was. But quite quick, that disappeared, and now it seems completely absurd. Yes, there is occasionly aggression, attempted manipulation and non-constructive ways of dealing with emotions. These people has learned to speak the language of the streets. But I am never afraid.

The Making of a Criminal Act 1, directed by Mariken Lauvstad
The Making of a Criminal Act 1, directed by Mariken Lauvstad

The inmates are people. Resourceful people from underprivileged backgrounds, with beautiful lives going to waste behind bars. Growing up in a neo-liberalistic society still thraumatized from apartheid, a society that distributes it’s resources in a way that doesn’t provide any social safety-net for ex-convicts. These people are husbands and wifes, mothers and fathers, daughters and sons that want’s to provide for their families. Many of them come from utter poverty. What would you do, if society had turned it’s back on you, and you had such limited chances in life? Do you have any idea how desperate you would become, after day in and day out with struggle for pure survival?

ACT 2, Director Yasin Gyltepe

Do not think that I for one single moment am defending the gang crime or the horrible offenses that some of our inmates has committed. But I do see devastating destinies, and I do see deep despair and desperation.

So what’s the point? What’s the point of coming as a privileged white person and think you can solve any of this? Believe me, I have asked myself that question over and over again. I has not been easy to gain trust, my appearance is in itself a provocation. But little by little, we succeded.

Act 1, Pollsmoor Prison. Director: Mariken Lauvstad
Act 1, Pollsmoor Prison. Director: Mariken Lauvstad

How did we succeed? I think it has something to do with awareness of the space in which we have the honour to be invited in. The decition to have the inmates’s own lifestories, dreams, hopes and fears as our main focus. Letting them write the texts and perform them onstage. As different as Åse, Yasin, Inga and I might be, we all share an honest respect for the people we have been fortunate to work with.

End of ACT 1
End of ACT 1

I think we meet the inmates with humility, that is always our aim. Because we have to. In order to be able to work with rehabilitation through deviced theatre, and create any kind of authentic work, we have to be humble. Our inmates are the important ones. We have merely, hopefully, after this process opened some closed hearts in both inmates and spectators of the performance. After the Q&A’s following the performances I dear to believe that theatre and art can be part of tearing down walls and build bridges, create new meetingpoints and new political conversation. Crime is a societal responsibility just as much as an individual. Therefore i ask: What now? What now, South-Africa?



Hvem er redd for dramapedagogikken?

Det eksisterer en polarisering mellom fagfeltene drama- og teaterpedagogikk og utøvende scenekunst i Norge. Når skal de begynne å snakke sammen?

Safarium (Landing, 2014)

Det Dramatiska Institutet i Stockholm har tradisjonelt hatt et sterkere fokus på pedagogikk enn teaterutdanningsinstitusjonene i Norge: Mange studenter inkluderer et halvt års fordypning i teater for barn i løpet av studietiden sin. Suzanne Osten, tidligere professor ved instituttet, banet med teaterinstitusjonen Unga Klara vei for en barneteatertradisjon som lyttet sterkt til sin målgruppe – uten å vike hverken for normer eller tradisjonelle forventninger til teater for barn.

Hvorfor er det ikke slik i Norge? Er det riktig å påstå at drama- og teaterpedagogiske verktøy og vitenskap er underkjent her til lands? Kan årsaken til polariseringen ha noe å gjøre med det tradisjonelle statusforholdet mellom de to fagfeltene? Hvilke muligheter åpner vi opp for dersom produsenter av scenekunst for barn og unge får økt sin kunnskap om barns utvikling og deres referanserammer på ulike alderstrinn?

Jeg ønsker meg en større grad av implementering når det gjelder drama- og teaterpedagogisk vitenskap i utdanningen av scenekunstnere ved norske kunstinstitusjoner.

Møtet med publikum

En barne- og ungdomsforestilling blir på mange måter til først i selve møtet med publikum. Dersom den ikke lykkes i å kommunisere med målgruppen, er den heller ikke god scenekunst. Derfor bør opplevelsen hos hvert enkelt barn være det endelige målet. Aktørene kan ha intensjoner, men det er det unge publikummet, altså mottakerne av opplevelsen, som er barometeret på om formidlingen har lyktes. Derfor er også kunnskap om publikumsgruppen avgjørende.

Enhver regissør kjenner betydningen av et godt konsept. En godt utviklet idé og en klart definert konseptuell ramme genererer kreativitet og skaper struktur og retning i arbeidet. Å ha kunnskap om hvordan barn resonnerer og tenker på ulike alderstrinn, definerer rammer som kan bidra til å synliggjøre konseptuelle muligheter og åpne opp for nye kunstneriske ideer.

Forestillinger for barn bør være like innholdsmessig, formmessig og teknologisk ambisiøse som forestillinger for voksne. De bør være eksistensielle, provoserende og utfordrende. At målgruppetenkning nødvendigvis innebærer en pedagogisk innsnevring av muligheten for kunstnerisk utfoldelse, synes å være en utbredt fordom. Min påstand er at det er tvert om.

Pedagogisk innsikt

De siste årene har det blitt vanligere å slippe til barn som konsulenter i arbeidet med profesjonelle produksjoner. Fokuset er endelig flyttet fra en ytre agenda og over til mottakerne av kunsten og deres egen erfaringsverden.

Et vellykket eksempel på tydelig målgruppespissing er DKS-forestillingen Safarium (Landing, 2014) som er en interaktiv danseforestilling utviklet for barn med spesielle behov. Og Landing er bare én av mange dyktige norske produsenter av høykvalitets scenekunst for barn og ungdom. Vi har regissør Torill Solvang, Katja Brita Lindeberg, Jo Strømgren, Ossavy/Kolbenstvedt og Rom for Dans – for å nevne noen. Ser vi på de overnevnte aktørene kan kanskje den kunstneriske kvaliteten virke bærende, i kraft av seg selv. Men kan det være slik at skaperne også innehar en pedagogisk innsikt som utgjør en del av produktets kvalitet, enten den er villet og bevisst, eller ei? Internasjonalt har vi de siste årene sett en kraftig økning av profesjonelle produksjoner for et ungt publikum, hvor barn medvirker på scenen. Noen av de mange aktørene er blant annet Ann Liv Young, Kopergietery og Gob Squad. Kunstnernes kunnskap om og tilnærming til arbeid med barn bidrar til at de kommer langt ­– også i møtet med publikum.

Kjøkkenet (Jo Strømgren)

Et sjeldent initiativ

Samtidig tilhører det sjeldenhetene at utøvende scenekunstnere går direkte inn i samarbeid med dramapedagogiske institusjoner. Regissør Jon Tombres tilnærming til arbeid i pedagogiske institusjoner er svært interessant og relativt unikt. Sammen med teaterpedagog Endre Volden satte han våren 2015 opp forestillingen Heksejakt av Arthur Miller i et samarbeid mellom Barneteatret vårt i Ålesund og dramalinja ved Fagerlia videregående skole. Men hvorfor ville en godt etablert regissør arbeide med en gjeng dramaelever?

Under seminaret Ungdom & Teatret, i regi av ASSITEJ og Teatervenner Norge i oktober i fjor, sa Tombre at han ønsker å ta et oppgjør med «kunstfeltets arroganse overfor pedagogikken», som han mener det er på høy tid man kvitter seg med. Tombre uttalte at det råder en taus oppfatning i kunstfeltet om at pedagogisk kunnskap er en motsetning til kunstnerisk kvalitet. «Både den tankegangen, og det sterke skillet mellom amatør og profesjonell, er et hinder for å åpne teateret», sa Tombre. «Når ungdommer selv får være premissleverandører for tematikken, kommer det fram nye og kunstnerisk interessante perspektiver.»

At en etablert regissør tar til orde for slike synspunkter, er dessverre like unikt som det er viktig. Ikke minst viser Tombre et ønske om dialog og fagutveksling. Han setter ord på problemstillinger som mange dramapedagoger har lengtet etter at utøvende scenekunstnere skal engasjere seg i, og som har lenge har vært en del av feltets interne diskusjoner.

Hvorfor skal vi ikke snakke om «barn»?

De siste par årene har det dessuten utviklet seg en merkelig begrepsvegring blant teatervitere og scenekunstnere. Vi snakker ikke lenger om «barn». Vi snakker om «unge mennesker». «Barn» er angivelig blitt et begrensende og nedlatende begrep. Man skal ikke lenger kalle teater for barn for «teater for barn». Hvorfor? Fordi barn er forskjellige, har kunstviterne kommet fram til.

Fra et pedagogisk perspektiv er dette gammelt nytt. Men samtidig har vi mennesker en rekke felles utviklingstrinn og kjennetegn ved ulike aldre. Potensialet i kunnskapen rundt alderstypiske trekk er å åpne dører for kommunikasjon. Pedagogisk og utviklingspsykologisk vitenskap er utviklet med én overordnet intensjon: Å komme barnet i møte. Der har både pedagogen og scenekunstneren samme ønske.

Begge ønsker å optimalisere kommunikasjon, enten det være seg et kunstnerisk verk eller et skolepensum. Scenekunstnerens utbredte fordom er at et pedagogisk målgruppefokus nødvendigvis innebærer en dramatisk innsnevring av muligheten for kunstnerisk utfoldelse. Det er en stor og uheldig misforståelse.

Denne problemstillingen utgjør kjernen i hvorfor jeg mener det er på høy tid at dramapedagoger inviteres inn i den akademiske diskusjonen omkring kvalitet i scenekunst for barn.

Det er også viktig å innse at vitenskapsfeltet dramapedagogikk, og de synlige resultatene vi har hatt av dramafaget i norsk skole, ikke er samme ting.

Oppsiktsvekkende eller åpenbart?

Tankekorset, både for pedagogen og scenekunstneren, er de senere forskningsresultatene som viser tydelige sammenheng mellom kunstnerisk kvalitet og instrumentell nytteeffekt (DICE, 2008) . Økningen i sosiale og faglige ferdigheter lykkes ikke dersom drama- og teaterundervisningen ikke holder et høyt kunstfaglig nivå.

For både scenekunstnere og dramapedagoger, politikere og skoleledelse, er dette en viktig erkjennelse. Men for drama- og teaterpedagogene, innebærer forskningsresultatene også en forpliktelse i forbindelse med en kunstfaglig kvalitet, på tross av at læreplanen kanskje tillegger kvaliteten sekundær betydning.

Å argumentere for nytteeffekten av dramapraksis i skolen, er derfor uløselig knyttet til en argumentasjon for økt scenekunstfaglig kvalitet. Både med tanke på besøk fra Den kulturelle skolesekken, og teater- og dramafaglig praksis i skolens egen regi.

Gjensidig forsterkning

Det drama- og teaterpedagogiske fagfeltet sitter på kunnskap som utgjør verdifulle verktøy i produksjon av scenekunst for og med barn. Jeg etterlyser derfor involvering av drama- og teaterpedagoger i offentlige fagdiskusjoner omkring barn og scenekunst. Jeg ønsker en mer ambisiøs satsning på teater for barn i norske scenekunstutdanninger. Jeg ønsker at fagfeltene begynner å snakke sammen. En økt faglig utveksling mellom fagfeltene teatervitenskap, dramapedagogikk og scenekunst, vil kun forsterke kvaliteten i scenekunst for barn og unge, og åpne for flere kunstneriske muligheter.

På den måten kan vi spille hverandre enda sterkere.

(Artikkelen ble først publisert på 06.04.16)

Å se

Gjengen på vei opp på Table Mountain
Gjengen på vei opp på Table Mountain.

Så utrolig fort kropp og hode tilpasser seg en annen virkelighet, et annet levesett. Fra å kikke meg rundt med store øyne den første dagen, fullstendig overveldet av inntrykk og med oppfatningen av at Sør-Afrika er diametralt ulikt Norge, til noen dager senere å kunne plassere vegetasjon, dyreliv, priser, mennesker, trafikk og nabolag på en helt annen måte. Hodet er i ferd med å lage et nytt kart. Plutselig oppfatter jeg Cape Town som en relativt europeisk by. Fra de første dagene å være sjokkert over sosial og økonomisk ulikhet, til på en merkelig måte å akseptere kontrastene som en del av de daglige omgivelsene. Vi har vært i den fattige Townshipen Nianga, møtt utallige tiggere, og truffet privilegerte mennesker fra fortsatt «hvite» områder med kolossale hus. Her regjerer en  neo-liberalisme, som i ekstrem grad gjør det mulig å sko seg på andres fattigdom. Man snakker om de privilegerte og de underprivilegerte. Man snakker om undertrykkerne og de undertrykte. Det er så svart og hvitt her, bokstavelig talt.

Et norskt, sosialdemokratisk hjerte vrenger seg. Men hva er det egentlig «mitt» land Norge gjør, da, om ikke det nettopp er å sko seg på andres fattigdom? Forskjellen er bare at vi er skånet for den grimme baksiden, vi er trygt inne i en naturskjønn og beskyttet boble, vi sitter i våre nyoppussede kjøkken med gardinene for. Men faktum er: Den som har mer, har det alltid som konsekvens av at noen har mindre. I et globalt perspektiv: hvem er mer brutal enn Norge når fattigdommen banker på døra, når flyktningene, europas dårlige samvittighet, kommer for nær. Jo, vi lukker øyne, ører og hjerte. Vi mistenkeliggjør, fremmedgjør, rettferdiggjør, dehumaniserer.

Jeg tror alle mennesker har godt av å se, å virkelig bli eksponert for konsekvensene av eget levesett. Selv de mest privilegerte her, som lever skjulte liv bak høye murer, får alle fattigdommen i ansiktet. Det er som om valget her blir mye tydeligere og nærere: Vil du forsøke å hjelpe med ditt lille bidrag i verden, eller vil du beholde skylappene på og leve i kald ignoranse, hvor kun ditt eget og dine nærmestes liv, er det du tillegger betydning?

Midt oppi dette, er Cape Town er en nesten brutalt vakker by. Jeg kjenner meg allerede så utrolig heldig, jeg ante ikke at Cape Town var SÅ ufattelig nydelig! Naturen er sinnssyk, kunstlivet pulserende, designen fantastisk, mennesker herlige, og maten ubeskrivelig.

Besøk på vingården Constancia Glen
Besøk på vingården Constancia Glen
Utsikt ca. 2/3 opp på Table Mountain
Utsikt ca. 2/3 opp på Table Mountain
Utsikt fra toppen av Table Mountain. Ubeskrivelig.
Utsikt fra toppen av Table Mountain. Ubeskrivelig.



History is a heavy burden

For en måned siden satt jeg i leiligheten min i Oslo og brant av rastløshet. På tross av at jobb i teaterfeltet har gjort livet mitt mer omskiftelig enn de fleste andres; alt i alt er tilværelsen trygg, forutsigbar… og en smule kjedelig? En norsk hverdag forløper uten dramatiske høydepunkt. Jeg har alltid vært plaget med et utålmodig hjerte. Så da jeg fikk muligheten til å jobbe med teater i et Sør-Afrikansk fengsel for et år, lød det mer spennende en skummelt, og jeg takket ja. Jeg visste det var risikofylt, men jeg visste ikke hvordan risikoen skulle føles på kroppen. Men når jeg nå nettopp skvatt i taket fordi en gekko kravlet over stuegulvet i det nye huset jeg bor i her i Cape Town, er det likevel ingenting mot de siste to ukenes inntrykk. Jeg lengtet etter et liv med sterkere kontraster. Jeg ante ikke på hvilken måte det ønsket skulle oppfylles.

Alle vinduene og dørene i huset her har tykke gitter. Det er helt nødvendig på grunn av kriminaliteten. Da vi kjørte fra flyplassen og inn mot sentrum, var synet av «townshipen», det langstrakte området av blikkskur jeg hittil kun har sett som nyhetsinnslag på tv, nok til at magen vrengte seg. Dette er på ordentlig. Det er så nært at du kjenner lukta av fattigdommen. Du ser mennesker i fillete klær som håpefullt venter i lyskryssene for å selge folk frukt og drikke inn gjennom bilvinduene. Med øyne rødsprengte av tretthet. Tynne kropper. Det handler om overlevelse.


Og man skjønner at man har levd i en drøm. Norge er en boble. Det er et liv på innsiden av en glassklokke. Men likevel er den boblen ingenting imot glassklokken de rike i Sør-Afrika lever i. Det er som om å tre rett inn i en scene fra filmen «Hunger Games», hvor overklassen sprader rundt i futuristiske antrekk og fråtser med en selvfølgelighet man ikke skulle tro var mulig.

Få timer etter vi hadde kjørt gjennom slummen i går, satt vi på en restaurant i Longstreet som får Brasserie Paleo i Oslo til å framstå som en hvilken som helst matsjappe. Vi ble behandlet som royale, men jeg er bare ei vanlig jente som liker å gå i fjellet og lage hjemmebakt brød. Hvem er jeg her? Hva gjør dette landet og denne byen med meg? I Norge er jeg et menneske, her er jeg hvit. Tilfeldigvis betyr hudfargen min noe. Tilfeldig, som oljefunn i Nordsjøen, som slummen i Nyanga, som å bli født til et menneskeliv på denne sinnsyke planeten med alle eller ingen forutsetninger for å få et godt liv. Jeg trodde jeg visste hva lidelse var. Det gjorde jeg ikke.

Apartheidhistorien ligger som en råtten eim over Sør-Afrika. Den fyller hver krok, hver restaurant, hvor fargede afrikanere fortsatt heller drikke i de hvites glass. En liten økonomisk elite lever i nærmest grotesk overflod, med en selvfornektelse bare nedarvede privilegier kombinert med en for meg uforståelig dehumanisering av fattige, kan opprettholde.

image kopi
Tyvknipset på Apartheid-museet i Johannesburg. Kunne dessverre vært en situasjon fra i dag.

Hva får de privilegerte til å rettferdiggjøre dette systemet overfor seg selv? Hva får de undertrykte til å akseptere at dette er virkeligheten? Det er så ufattelig, så sykt, så giftig. Er det rart Cape Town regnes som en av verdens farligste byer? Er det rart at staten er ikke-fungerende på grunn av korrupsjon? Er det rart at vi må sove med gitter foran vinduene, og aldri kan gå ut alene?

Her i Cape Town er jeg blant de bemidlede. Jeg kan gå ut å spise seks ganger i uka hvis jeg vil, det koster ingenting her. Jeg er redd for kriminaliteten, for å kjøre på venstre side av veien og for jobben jeg snart skal begynne i. Men aller mest redd er jeg for å komme tilbake til Norge med et forgiftet sinn, for å bli smittet av kynismen her, for å bli et dårligere menneske, når stort sett alt jeg ønsker i livet, er å være et godt et.




Et annet liv


Det er per i dag 7,4 milliarder mennesker i verden. Og for de fleste er livet på mange måter ikke annet enn en overlevelseskamp.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvor lite jeg faktisk vet om menneskers virkelige utfordringer rundt om i verden. Og da mener jeg ikke tall og fakta. Jeg er godt orientert fra nyhetsbildet. Men jeg aner ikke hva det vil si at livet er en kamp, eller hvordan det er å leve under helt andre forutsetninger. Jeg vet ikke hva det gjør med et menneske utover det jeg har sett på tv. Men det er ikke en erfaring. Jeg vet ingenting, ingenting om verden.

Mange steder er tilværelsen på helt andre premisser. Noen har ikke så mye valg mellom ondt og godt. De prøver bare å overleve. De risikerer livet i flyktningebåter over middelhavet, eller tvinges ut i livsfarlig kriminalitet som konsekvens av mangel på sosiale velferdsordninger.

Jeg vet egentlig ikke om jeg hadde stjålet, ranet eller til og med drept, om jeg stod på randen av egen eksistens.

Jeg vet ingenting. Jeg kan pynte meg med vakre ord, men jeg har ikke peiling på hva livet er for en som ikke er født midt i jordas smørklatt. Jeg har ikke snøring. Jeg har vokst opp i en gigantisk kremkake, vært polstret mot all fare og smerte. Jeg vet ingenting om hvordan livet er for gjennomsnittsmennesket på jorda. For jeg har aldri virkelig kjent det, jeg har aldri møtt det.

Men nå skal kanskje få lov til å lære litt mer.

Cape Town Overview

Den 13. februar flytter jeg til Cape Town, Sør-Afrika. Byen med de store motsetningene. Den er kjent for å være en av verdens vakreste, men 2750 årlige drap gjør den også til en av verdens farligste byer. Lovløse kriminelle gjenger dominerer de store townshipene som omkranser byens sentrum. Apartheidregimets historie hviler fortsatt som en mørk skygge over den segregerte byen. På øya Robben Island, like utenfor Cape, satt Nelson Mandela fanget, og Cape Town er fortsatt en svært raseinndelt by. Narkotikakriminaliteten er høy.

Men alt det største i livet kommer med en risiko. Enten det er å inngå et kjæresteforhold, ekteskap, få barn, eller flytte til et annet kontinent. Man må alltid ta sats, velge å hoppe i det, eller la være. Jeg er ikke i tvil om at jeg ønsker å ta risikoen. Jeg gleder meg mer enn jeg kan huske å ha gledet meg til noe på flere år. Nå håper jeg bare at det blir meningsfullt, og at jeg får bidra i arbeidet på en god måte. Jeg gleder meg til å jobbe på et prosjekt som garantert vil løfte meg ut av min norske, behagelige boble. Og kanskje vil den bobla sprekke for godt. Jeg håper det.


Internasjonalt kaliber

Republisering av min anmeldelse for


Showbox 2015 har mange spennende forestillinger i ermet. Et bredt spekter av produksjoner med kvalitet som fellesnevner, kan tyde på at norskprodusert scenekunst for barn aldri har vært mer variert.  

Den siste tiden har mediediskusjonen omkring kvalitet i scenekunst for barn og unge malt et ganske dystert bilde av tilstanden i teater-Norge. Med en hovedvekt av kommersielle barneboksuksesser som dramatikk på landets største scener, og platt vitsing for voksne som standardingrediens i familieforestillinger, kan man få inntrykk av at teatertilbudet for barn i Norge stort sett består av substansfattig spin-off underholdning. Et festivalpass til Showbox viser imidlertid en annen og mer oppløftende sannhet. Produksjonene for barn i det frie feltet har en palett som spenner vidt,
rommer mange sjangre og er kunstnerisk og konseptuelt helt på høyden med internasjonal scenekunst.

Imponerende programmering
Som største landsdekkende formidler av scenekunst for barn og unge, har Scenekunstbruket en unik innsikt og posisjon i det norske fagfeltet. Dette kommer tydelig fram under årets Showbox – Scenekunstbrukets årlige festival og det frie feltets viktigste utstillingsvindu.

I år serverte Showbox flere ferske forestillinger og premièrer, som performanceforestillingen Underlandet, og den vemodige framtidsdystopien Majka – Jenta fra verdensrommet. Dessuten har malingen så vidt rukket å tørke på scenografien til Katja Brita Lindebergs Om bare Lyseblå kunne bli superhelt og Grande Produksjoners Kakerlakken med den stygge frakken. Festivalledelsen har operert med en viss risiko, og programmert forestillinger de umulig kan ha rukket å se i sin ferdige form. Resultatet er følelsen av å være på en nærmest dagsaktuell festival.

Fra forestillingen Foto: Showbox.

Sceneteknologiens utfordringer
Utvalget i årets Showbox peker på noen tydelige tendenser. I løpet av de siste årene har animasjon vokst seg fram til å kunne erstatte både scenografi og medspillere. I forbindelse med turnéer under DKS, kan teknologien løse mange av de tekniske utfordringene med tunge rigger og varierende spillesteder. Men parallelt med teknologi-evolusjonens gang, blir begrensningene og utfordringene ofte vært svært tydelige.

En forestilling som mestrer balansen mellom skuespill og animasjon er Kakerlakken med den stygge frakken, basert på en allerede eksisterende animasjonsfilm av Martine Grande. Skuespiller Ragne Grande interagerer med animerte karakterer i animert univers, men samtidig lykkes hun i å bygge dialog med barna i publikum. Temaet depresjon blir behandlet gjennom billedspråk og metaforer som barna lett kan gjenkjenne. Gjennom spørsmål og et åpent og direkte spill blir de invitert med fra første stund, og resultatet er en poetisk, varm og klok forestilling.

Forestillingen 7 minutter over tolv kommer ikke like godt i havn. Også den er en soloforestilling med animerte bikarakterer og scenografi. Her møter vi Conor (Thea Skallevold), som opplever en gutts verst tenkelige mareritt når moren blir alvorlig syk. Et ambisiøst tema. Men det stive samspillet mellom animasjon og skuespill, med en til tider pinefullt kunstig tekstavlevering, ødelegger imidlertid mye av historieformidlingen. Forestillingens største problem er derimot at den er alt for dårlig bearbeidet fra litteratur til scene; tilsynelatende er hver minste detalj fra boka tatt med, slik at forestillingen blir for lang og dramaturgisk oppstykket.

Visuelle konsept med best-før-dato
Men det er flere forestillinger som har animasjon som en av de viktigste grunnsteinene. Den belgiske produksjonen Den irriterende bussen, blir dessverre i overkant irriterende. Konseptet bærer løfte om en magisk animert busstur hvor alt kan skje. Selv om illusjonen av å sitte inne i en buss i bevegelse er fascinerende nok, opplever jeg først og fremst at Den irriterende bussen flyter på en unik konseptuell idé, men kunne kommet mye lenger i selve utviklingen av konseptet i forhold til barn som målgruppe.

Danseforestillingen Den japanske hagen har også animasjon som konseptuell ramme. Da jeg så forestillingen første gang under Festspillene i Nord-Norge i 2008 ble jeg blåst av banen. Historien om jenta Shiro’s spennende oppdagelser i en japanske hage skapes via projeksjon ovenfra. Skjulte trykk-sendere gjør at barna, som etterhvert blir invitert med i forestillingen, kan interagere med scenografien og påvirke bildet. En konseptuell genistrek. Konseptet er fortsatt såpass kraftfull at barna ikke nøler med å akseptere det, men estetikken og animasjonen i forestillingen er forlengs utdatert. Spørsmålet er hvorfor Den japanske hagen inviteres til Showbox først nå, og ikke for flere år siden?

Fra forestillingen Den japanske hagen. Foto: Showbox.

Mellom dans og teater
Showbox hadde også andre trender å by på. Flere av de utenlandske produksjonene representerte et uttrykk i grenselandet mellom dans og teater, hvor narrativet ligger primært i det fysiske uttrykket. Ta den danskproduserte Tørst (Recoil Performance Group) – et helstøpt og kraftfullt stykke dans for ungdom, eller den fysiske forestillingen Chalk About (Curios Seed).

Produksjoner i grenselandet mellom dans og teater har også fått en sterk framvekst i Norge de siste årene. Blant eksemplene fra årets Showbox er Panta Rei Danseteater sin forestilling Lullaby. Det er kanskje ikke så rart at dans beveger seg mot det narrative og teater mot det visuelle. Vi lever i en visuell tid, hvor teknologien åpner opp for stadig nye måter å fortelle historier på.

Politiske tema
En utfordring i teater for barn og ungdom, er hvordan man kan behandle politiske temaer overfor målgruppen og komme utav det med sin kunstneriske integritet i behold. To forestillinger som på svært ulike måter dykker inn i politiske tema, er forestillingene Majka – Jenta fra verdensrommet kjem att (Jon Tombre/Dramatikkens Hus) og Robinson (Rogaland Teater).


I Majka er året er 2241. Vi møter to barn i en ødelagt verden, og akkurat som romjenta Majka lovet i den tsjekkoslovakiske tv-serien fra 1979, kommer hun endelig tilbake. Forestillingen har blitt en original tverrkunstnerisk produksjon med kvalitet i alle ledd. Fra scenograf Signe Beckers sølvfargede og trash-estetiske metallunivers, til operasanger Ingvild Storhaugs hypnotiserende sopran. Jon Tombre mestrer kunststykket å balansere vår tids såreste politiske problemstilling med et særpreget kunstnerisk uttrykk for barn. Nettopp den strengen mellom skjønnhet og smerte gjør Storhaugs utenomjordiske operaarier til en kraftfull klagesang over en tapt verden.

Robinson går i en diametralt annerledes retning. Stykket har tatt utgangspunkt i den klassiske fortellingen om Robinson-øya, men gitt Robinson en ensom gutts skikkelse. Når ei kald og forkommen jente skylles i land, får han straks forhåpninger om en ny venn. Men Turista snakker et annet språk og kommer fra en annen kultur. Det viser seg at det ikke er så lett å forstå hverandre.

Intensjonelt eller ikke: Robinson kan tolkes i en flyktninge- og innvandringspolitisk ramme, hvor postkassa Blanka, med sine kompromissløse JA- og NEI-svar, kan leses som UDI i en firkantet form med hvitlakkert metall. Valget om å bruke gibberish for å understreke språkproblemene mellom Robinson og Turista løser ett problem, men skaper et annet: De oppkonstruerte misforståelsene hemmer flyt, framdrift og samspill. Likevel, Robinson har blitt en søt og sympatisk fortelling om vennskap og åpenhet.

Mange flere forestillinger kunne vært trukket fram fra Showbox sitt program. Blant dem Klassikere for Kids sin siste forestilling Forbrytelse og straff, eller Kandisia av Flaatenbjørk Produksjoner. For på tross av noen tydelige trender, speiler festivalen et mangfoldig, ambisiøst og kunstnerisk innovativt norsk scenekunstlandskap. Showbox 2015 er dessuten fri for voksenhumor.